Feriebloggen - hjemme og hjemmeferie, eller var det omvendt....

Det å ha ferie er jo en kjent aktivitet for folk flest. Min ferie startet for to uker siden. Bilferie denne gangen. Vi pakket bilen etter alle kunstens regler, satte GPS i posisjon Fredrikstad og Langeteigveien og la i vei.

Statoilkoppene er selvfølgelig på plass, en hvit og en sort, selvfølgelig for å matche det øvrige interiøret i bilen. Jeg er opptatt av at ting skal matche. Jeg innser at det meste i livet mitt matcher når jeg tenker meg om. Ta Swiffer - husets hersker. Han er sort og hvit. Når han ligger i sofaen matcher han både de hårete pynteputene som er hvite, samt sofaens spraglede gråsorte ullstoff. Ryddig, enkelt og greit. Ligger han på teppet ved sofaen matcher det selvfølgelig her og.

Lars på den annen side matcher bilen. Tyske biler er som du vet både stødige, trygge og har en raffinert eleganse. Akkurat sånn er Lars og. Han og bilen er sjelefrender tror jeg. De liksom bare passer sammen.

Nå er det jo strengt tatt sjelden at Lars og jeg benytter samme bil samtidig og at han da i tillegg får lov til å føre den. Det er nå engang slik at skal vi komme noen vei er det best jeg kjører. Han er jo så forbanna korrekt i trafikken, korrekt = ting tar tid, vi kommer aaaaldri frem.

Det har alltid vært sånn. Far kjører bilen, mens mor sitter ved siden og passer på kart, fotobokser og myke trafikanter. Det er Lars jobb også. I tillegg får han lov til å styre Ipoden. Han er en slags ferie DJ der han sitter på høyre side med dajmbolle og Statoilkopp. Og når han en sjelden gang får lov til å kjøre slik som på bildet over her er det nettopp fordi jeg enten ikke er edru til å kjøre, eller ikke gidder å kjøre fordi fartsgrensen er for lav og det er alt for mange fotobokser til at jeg gidder å kjøre den strekningen.

Min voksenferie er faktisk ikke så ulik min bardomsferie. Det er dog et par unntak. Jeg har ikke to unger i baksetet, ei heller sleper jeg bil og campingvogn land og strand rundt uten stopp.

Men i likhet med min far så når jeg kjører bil stoppes det ikke unødig. Han stoppet heller aldri når han kjørte med oss ungene i baksetet og min mor foran. Stoppe - nei, man må nå frem, og for å komme frem nytter det ikke å stoppe i tide å utide. Om noen blir kvalme så får man bare sveive ned vinduet, og skulle man ha et lite uhell så fikk det skje i medbragt bærepose slik at man slapp å stoppe. Toalettbesøk gjøres før avreise, ved ankomst endelig destinasjon for dagen, eller alternativt ved behov for drivstoff på bilen.

Det er alltid befriende å komme hjem. Dvs. hjem, hva er egentlig hjem? Hjem er definitivt Stavangers beste urbane østkant, men på en eller annen måte så er hjem like fullt også Østfold. Til venner og familie. Pussig det der. Man har bodd borte, dvs. hjemme i mange år, men når man skal bort så er det også hjem. Er da borte hjemme og hjemme borte eller er det egentlig omvendt?

Uansett. Vi har de siste årene vært så heldige at vi har en svigermor/mor som bor i fantastiske omgivelser. Ikke langt fra der hvor Marta og Ari har sitt sommerparadis. Akkurat der har vi også vårt fristed. Det er noe spesielt med området der rundt Fredrikstad og Hankø. Riktignok bor svigermor på loftet av en garasje og har ikke svømmebasseng i hagen, men jeg tror egentlig dette stedet er enda bedre. Fritt for presse og nysgjerrige båtturister som vil ha et glimt av en C kjendis.

Og der hvor svigermor regjerer på loftet av garasjen er vi så heldige å få lov til å disponere redskapsboden i denne garasjen.

Det krever litt forklaring egentlig dette med garasjen. Garasjen er i tre etasjer. Der hvor det normalt er plass til to biler som det jo skal være i en garasje,  har denne i tillegg både loftsleilighet, kjellerstue med vinkjeller og gjesterom med kjøkkenkrok og bad i enden der hvor folk normalt oppbevarer gressklipper og snøfreser.

Der er vårt lille feriefristed. Vi blir mottatt som C kjendiser skal. Det er nystrøket Lexington sengetøy på ferdig redde senger. Kaffemaskinen står sammen med Tivoli radioen og håndklærne fra samme produsent som sengetøyet matcher selvfølgelig interiøret forøvrig. Vår bil parkert i gårdsrommet matcher selvfølgelig de andre bilene på eiendommen, to sølvgrå og en sort selvfølgelig av samme Tyske kvalitet som vår egen.

Drømmen om hytte blir på sin måte oppfylt ved at man har gode venner som åpner dørene til sitt rike hver gang hjemlengselen trenger seg på for to østfoldguttær. I tillegg til at man har ferie får man jo full oppvartning på alle bauger og kanter. Hva mer kan man ønske seg når østfoldværet viser seg fra sin aller beste side med full sol og lune sommernetter. Man ønsker seg i allefall ikke hjem til Stavanger hvor det blåser liten kuling og regnet bøtter ned.

        

Visste du forresten at noe av hele bonusen med å være Østfolding bosatt i Stavanger er at du kan late som du er superurban når du er i Stavanger, du kan sitte på ostehuset øst, nyte din latte i urbane omgivelser for å så i det neste øyeblikk iføre deg den nyinnkjøpte onepiecen og crocksene. Reise på systembolaget i Strømstdad å boltre deg i billig hvitvin i pappemballasje og en mjukglass på torget uten frykt for at de andre urbane naboene dine skal oppdage at du egentlig lever et dobbeltliv? Det er deilig å være Norsk i Danmark er det noe som heter. Det er jammen meg deilig å være Østfolding i Stavanger og "Siddis" i Strømstad skal jeg si deg. I Stavanger snakker man jo pent på riksmålet. I Østfold prækær en så bredt at en nesten ikke trudde det var mulig å snakke så bredt. Men gamle sirkushester glemmer sjelden sine triks, så heller en Østfolding sin dialekt når han har sjansen til å bruke den i de rette omgivelsene med sine artsfrender. 

Så kan man vende tilbake fra Systembolaget og nyte sin importerte hvitvin sammen med ferske reker, en frisk salat og hyggelige mennesker rundt seg uten å tenke på at man skal være så urban som man jo ellers ønsker å utgi seg for å være. Det er da man faktisk synes litt synd på Ari, denne stakkaren fra Moss som dessverre ikke flyttet langt nok til at han kunne være så heldig som oss å oppleve de store kulturforskjellene det er å komme fra Harryland og bo i Oljeland. Riktignok fikk han ei prinsesse og et landsted med navn fra stedet man normalt forbinder med hekser men dog.

Nå og da hender det at vi når vi er der hjemme må gjøre en innsats for føden. Jeg trenger ikke skrive bøker, men gjøre et slag ærlig og fysisk arbeid som den vanlige østfolding gjør. Det er egentlig litt deilig å kunne ha ferie og gjøre ting som er så langt fra hva man gjør ellers i hverdagen. Det å kunne skru av synkronisering av mail på mobilen gir en frihetsfølelse man helt hadde glemt at fantes. Det å ikke være så tilgjengelig, eller forfengelig. Kunne vise seg fra sin beste side..... Egentlig så er det litt deilig å kunne gjøre litt nytte for seg når man har ferie. Gjøre ting man ellers i en travel hverdag ikke gjør. 

Ferie handler om nettopp dette. I allefall for oss to Østfoldsiddiser. Noen ganger er det faktisk godt å kunne lande litt, bare sitte der med halvpris pappvinen fra Strømstad og se maling tørke. Visste du forresten at maling tørker ganske fort? 

Så kan man etter et slik opphold vende tilbake til det urbane Siddislandet. Ut på jakt etter blomsterkasser som matcher takterrassen, plante sine Fredrikstad importerte jordbærplanter vel vitende om at de får en god oppvekst med kjærlig stell og omtanke i møblerte urbane omgivelser. 

Det ser ut som høsten allerede har kommet til Stavanger. Jeg skal nyte min siste ferieuke her på toppen av breivika, vente på at jorbærene vokser. 

Feriebloggen - om Harry fra Halden, og Katrine fra Nannestad

Det går en grense og der har jeg vært igjen.....

Ved denne ene grensen som jeg skal legge litt fokus på finner vi Fredriksten Festning i Halden. For meg som har vokst opp bare noen minutter unna storbyen Halden har jeg mange minner herfra. Et av de minnene er fra den gangen jeg var 16 år og kjørte min røde moped til Svinesund. Vi hadde lunchstopp på festningen, hadde mat til overs og gravde ned restene av matpakka på festningen i tilfelle vi skulle ha behov for den en eller annen gang siden.

Dengang var det ikke firefeltsvei med bompenger for å komme seg over grensen slik det er i dag. Det var heller ikke annet enn selve Svinesunds handelsområde som jeg tidligere har blogget om (ta gjerne en titt tilbake i bloggen og frisk opp minnene om du har glemt historien).

Fredriksten Festning ble anlagt i 1661 for å forsvare vårt kjære moderland fra nettopp Svenskene som vi i dagens moderne Norge er nå er bestevenner med. Vi gir villig vekk 12 poeng i ESC finaler, vi åpner våre velfylte lommebøker på Systembolaget i Strømstad, og kopierer gjerne en og annen fjernsyns suksess Svenskene først var ute med som vi også kan finansiere en bro eller en veistubb i distriktsnorge med.

Sverige var først ute med Carola, vi fikk Sissel. Sverige har "Så ska det låta" vi har vårt Beat for Beat med superfestlige Ivar Dyrhaug som programleder med gjester og sine faste pianohamrende med- programledere. Sverige har "Allsång på Skansen", en folkefest som svenskene har hatt siden 1979 på vakre Skansen i Stockholm. Du husker det kanskje best med Lasse Berghagen som en gang i tiden var gift med den vakre Lill-Babs. Her samlet Stockholmerene seg til allsang med sine folkeviser hver tirsdag gjennom sommeren.

Selvfølgelig måtte vi kopiere Allsång på Skansen. Det er bare det at det blir litt sånn som når man i gamle dager skulle lage en kopi, eller stensilere het det forresten den gangen. Når man stensilerer eller kopierer er jo meningen at det skal bli helt identisk med orginalen, men er man ikke helt nøyaktig når man legger orginalen på glassplaten for kopiering blir kopien ikke helt identisk med orginalen. Slik er det også med Allsang på Grensen.

Orginalen fra Stockholm er direktesendt, kopien er opptak. Heldigvis har man siden oppstarten av Allsang på Grensen ved Fredriksten Festnings spede oppstart i 2007 byttet ut Tommy figuren med seks ambulerende medprogramledere. Sammen med danse- Katrine, eller skal vi si sjekke- Katrine, oppussings- Katrine eller er det allsang- Katrine vi skal titulere henne som? Kjært barn mange navn.

Katrine, jeg og Harry fra Halden, vi var der alle sammen. Katrine og Åge- WigWam Glam Sten Nilsen.

Noen ganger blir jeg litt skremt av meg selv. Man skulle tro at åtte år i oljehovedstaden hadde bleknet min lengsel til mitt fødested og hjemfylke Østfold. At jeg var blitt urban nok med min toppleilighet på beste urbane østkant i Stavanger til å motstå fristelsen for aktiviteter som innebærer at man ifører seg fylkesdrakten- grilldress og tresko. Men jeg innser bare at jeg har en uimotståelig trang til å gang på gang trigge det bondske og østfoldske som bor der inne i meg ved å delta i slike folkelige og så lite urbane aktiviteter som Allsang på grensen. Jeg som menger meg med fiffen, går på VIP arrangementer og drikker Champagne og spiser kanapèer. Men det er noe med det at når man ikke er født med sølvskje i munnen, og har måttet betale for hver eneste lille del av sølvtøyet som med årene har fylt seg opp i skuffer og skap så er det på en måte noe urbant i det å vende tilbake til pølsetermosen, campingstolen og grilldressen sånn til avveksling.

Den følelsen av å stå der uten VIP billett, timesvis i kø sammen med almuen av befolkningen. Det har faktisk sin sjarm. Man tenker at her nytter det faktisk ikke med polyrottede stoler hvis man har behov for en hvil. Her er det den sammenleggbare blomstrede campingstolen som disse helt ordinære menneskene fra Østfold så fornuftig har tatt med seg som gjelder. Det er da man innser at man må sette sin velformede bakdel kjøpt og betalt på Sats,  forsiktig ned på gressplenen og unngå å få grønske på Moods jakka. Hadde man bare hatt en Volvo med terninger, da hadde man sikkert også hatt campingstolen innenfor rekkevidde fremfor å måtte ofre seg på denne måten for litt folkelig underholdning.

Og folkelig underholdning blir det. Her finner man Maria fra Senja, Måns fra Skåne, Hellbillies fra Ål, Trine fra Nesodden, Kristian fra Stavanger og de ti tenorene. Alle disse for å underholde den brede skare av folket her på arenaen som gjennom nesten 400 år har ligget der for å forsvare seg mot at folk skulle trenge gjennom å innta byen har måttet gi tapt for TV2s kamerateam med Katrine og Åge. Jeg lurer egentlig litt på hva Fredrik III hadde tenkt om dette hvis han hadde sett hvordan hans festningsverk i dag blir brukt til underholdning for Harry og hvermannsen.

Kvelden innledes med kjenningsmelodien til tonene av Postgirobyggets "en solskinnsdag" fritt stensilert til noe man drar kjenselen på fra dengang man var ung og satt på svaberget med sin Granspils.

Det blir litt pauser og sånn, nettopp fordi der hvor orginalen fra Sverige sendes direkte ut til medel Svensson har TV2 bestemt seg for at dette skal gjøres skikkelig og med mulighet for å redigere bort Trine om hun synger Torn en halvtone surt, eller Måns bommer på introen slik at man må starte på nytt igjen. Det skal Harry, Pedersen og Hansen slippe å oppleve når sendingen går på kl 20 torsdag kveld.

Og allsangen.... joda, sangheftet er der, tekstene likeså, vi synger med så godt vi kan på nymoderne slagere som Precious to me hvor Måns og Maria får utfolde seg i sin nye sommerhit. Måns, forøvrig idolet fra Sverige som har blitt hele Norges favoritt, dog har her Sverige stensilert Norges syngende rørlegger til ja..... du kan jo se selv.

Dog er de ikke helt fraværende de gamle visene fra Prøysen og Otto Nielsen. Vi synger ovveraskende godt med på "En grønnmalt benk" og "Sønnavindsvalsen" faktisk rett så godt kopiert.

Kopiere er Kristian også god på..... han har nettopp vært å hilst på Michaels mor, underholdt og høstet gode kritikker. Igjen skal det norske folk underholdes. Stensilert har han gjort, vi synger med så godt vi kan til tonene av Cries like a baby, Bye Bye Johnny og Sammen for livet.

Jeg hadde egentlig glemt hele Sammen for livet. De forente norske artister som i 1985 gikk sammen om å spille inn den spesialkomponerte sangen for de sultrammede i Afrika.

Dette runder av kvelden på Fredriksten Festning på en litt sånn pussig måte, men jeg kjenner i det jeg forlater festningsområdet at det tross stensileringen av den svenske utgaven av samme program er en fordel svenskene ikke har. Jeg kan sette meg ned torsdag kveld, med nystekte vafler med brunost foran fjernsynsapparatet se den redigerte utgaven i full HD og kanskje et glimt av meg selv på skjermen.

Har du ikke tatt turen så anbefaler jeg faktisk å ta en titt på værmeldingen, smøre med deg nistepakka, ta med deg den blomstrede campingstolen og nyt litt folkelig underholdning med Allsang på grensen i vakre omgivelser ved Fredriksten Festning i Halden.