I starten av det jeg skriver her er jeg igjen på reisefot, på toget selvfølgelig - statsbanenes spor i østlig retning mot Sarpsborg.
Det startet lørdag ettermiddag, etter en litt dyp fruktig rødvinskveld på Stavangers beste vestkant, hos relativt nye bekjente med enda fler nye bekjente.
De var der alle sammen, våre to naboer i Breivikveien 33, våre grand prix venner fra Mariero, og et kobbel med mennesker jeg ennå ikke har blitt venn med på FB eller kjenner navnene på foreløpig. Det kommer garantert, først som en forsiktig forespørsel om evig vennskap på FB, så en evaluering som enten fører til sorti i min «limited liste» eller fullt tilgang til alle mine betraktinger i nettsamfunnet.
Det er trivelig med sånne rødvinsfruktige kvelder.... man sitter der, snakker om livets realiteter, og urealiteter, man er midveis i livet og innser at det eneste virkelige fellestrekket for samlingspunktet er den fruktige rødvinen. Og grand prix selvfølgelig. Man er jo programforpliktet å ha det fellestrekket om man skal være en del av fellesskapet. Man kan kan komme fra øst og vest, fra politikkens ytterpunkter, men man deler den samme litt sære interessen for denne melodiøse paljettglitrende galskapen som samler hele det fargerike folket.
Det glamorøse trekket til det fargerike folket - samlingspunktet, nesten slik man gjorde dengang man var liten satt foran fjernsynsapparatet med mors hjemmelagede lørdagspizza og fulgte spent med på progressjonen i årets høydepunkt. Nesten sånn er det. Med unntak med at lørdagspizzaen er byttet ut med den fruktige rødvinen, mor og far er byttet ut med paljettkledde menn på stillettheler. Men temaet er likt - fellesskapet, samlingen og gleden over populærmusikkens melodisiøse toner.
Det har vært en hælvetes høst, det er bånn gass, syke banan og galematias herfra til evigheten.
Her jeg sitter på sete 52, har jeg tatt frem nok et av velstandseffektene man besitter, min MacBook Pro, samt jeg hører på musikken fra min Iphone (du kan jo bare gjette hva jeg hører på).
Samtidig er man jo når man sitter slik nysgjerrig på hva som foregår ellers i toget, man sørger for at volumet på øret er akkurat slik at om man lytter litt kan man høre sidemennenes kommentarer. Jeg kan gjenkjenne den karakteristiske østfolddialekten. Har fått med meg at disse «ungdommene» har vært på en eller annen ungdomssamling i regi av LO. Og jeg undrer meg mest over det faktum at de har vært på en ungdomssamling - de er neppe særlig mer enn fem år yngre enn meg selv, men ved nærere ettertanke er det mulig at man fortsatt er ungdom lengre i organisasjoner enn hva man er ellers i livet.
Jeg registrerer at det kritiseres over manglende program, dårlig organisering av samlingen, og en ungdomssekretær de ikke kan forså annet enn at hun må være alt for gammel.. (44) mens sidemannen mener hun nok ikke er mer enn 34, så da går det nok bra. Men diskusjonen dreier seg fortsatt om at om hun er 34 så har hun vært spesielt uheldig med sitt ytre tydelig....
Med min skarpe tunge burde jeg vel holde meg for god til å kommentere det siste - at man ikke skal dømme andre på grunnlag av ytre, alder osv. Men.... jeg stiller allikevel spørsmålet om ikke disse tre personene burde tatt en titt i speilet før de meldte seg på denne ungdomskonferansen.....
Å dømme andre er egentlig noe av det morsomste jeg vet og jeg registrerer til min store glede at mine medpassasjerer er minst like dømmende som meg selv. Ta f.eks. samtalen som så forekommer mellom de to mannlige i følget som tydelig har vært ute å luftet sine kjønnsorganer slik at de sitter der med hver sin Ford Mondeo stasjonsvogn og tilhørende barnevong. De gjør som folk flest, snakker om hvor jævla dyrt det er å gifte seg, og at kjærringa aldri vil gå med på å reise til eksotiske London sammen med to vitner for å inngå giftermålet for å spare penger.
Giftermålet er tydelig fryktelig langt unna grunnet økonomien i det hele setter en stopper for kjærringas drøm om uskyldshvit bløtkakebrudekjole og oppsatt hår med lausungen som brudepike.
Sånn er det å være SV velger tenker jeg - man er middelborgerlig og må ta til takke med det middelborgelige, så også det som følger rent økonomisk på grunn av de idealistiske standpunktene.
Mosselukta kommer snikende, en av tre «ungdommer» stiger av toget... De burde bosatt seg i Bergen hvor de kunne fått seg spiller ny bil med reg. kombinasjonen som nå har skapt heftig debatt blant besteborgerene der oppe. Det var visst ikke så stas det å kjøre sin Mercedes med bokstavkombinasjonen SV.
Det er nesten litt pussig at SV som politisk instans ikke har gått inn å forhindret dette all den tid de neppe ønsker å assosiere seg med besteborgere i forurensende kjøretøy av tyske kvalietsmerker. Men jeg blir ikke forundret om dette kommer opp i neste spørretime, hvorvidt det er mulig å stanse denne ufrivillige markedsføringen av det sosialistiske varemerket som nå bokstavelig talt forurenser den lille fjell landsbyen enda mer.
Jeg ser at når du leser dette kanskje vil tenke at herregud, nå prater han igjen.... men det er jo nettopp det jeg alltid har gjort - sånn sett så hadde jeg sikkert passet inn i nettopp SV, med tanke på alle ytringer, tanker og skråblikk. Men jeg kjenner at den radikale siden av meg kan boble litt på innsiden som en slags oposisjon, for om man liker det eller ei så kommer den besteborgelige siden i meg mer og mer frem etterhvert som jeg nærmer meg 30. Det er faktisk ikke mer enn en uke igjen til jeg fyller 29, og som vanlig gleder jeg meg som et barn.
Det er noe med det der å fylle år, og for å sitere Åge Alexandersens godt kjente sang - «det er min dag i dag», sånn er det jo å fylle år. Det er MIN dag.
Min dag er en mandag i år - jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal ha min dag på en mandag - min dag er lørdag det. Jeg har alltid bursdag på en lørdag, men i år ser jeg at den kommer på en mandag - verden er urettferdig.
Uansett, MIN 29 års dag skal ikke bli ødelagt av det faktum at den faller på en mandag i år - jeg skal våkne opp til en evig telefonstrøm med gratulasjoner om hvor fantastisk det er å kjenne en som meg. En som tross sine 29 år holder seg utrolig godt for alderen. Jeg skal få frokost på sengen, morgengave, lunchgaver, ettermiddagsgaver, og kveldsgaver. Jeg elsker pakker - det beste er jo å få gaver, ikke å gi. Det kommer til å bli en evig strøm av hyggelige hilsner i nettsamfunnet også - herregud som jeg gleder meg :-)
Men aller først skal jeg gratulere min lillesøster med 36 års dagen i morgen og ha en ny og innholdsrik uke i skandinavias beste hotellkjede.
Plutselig tilbake på siden her med mer samfunnsnyttige betraktninger.
Ciao
