Oppsummeringen

Jeg innser at det tar lengre og lengre tid mellom hver gang jeg skriver noe.... Dvs. skriver gjør jeg i grunnen hver dag, men å sette ned mer enn en linje eller to i statusoppdatering på FB, nei, det tar ofte litt lengre tid, tid man ikke har for mye til overs av.

Så, skjer`a lissom? Ingen ting tingeling? Det kan du så saktens spørre om. Siden forrige innlegg 7. mars..... så har jo tiden bare rent av sted. Det startet med familiepåske i harrlyland, denne gangen med to homoer, og to firbeinte i Bayersk kvalitetskjøretøy til Gressvik. Det har etterhvert blitt det vanlige det, å reise hjem til vårt elskede Østfold for å tilbringe litt kvalitetstid med familie og venner.

Det var også under denne uken med påskefri at Hansens landstedsplaner blusset opp igjen. I grunnen var hele landstedstanken lagt på is, dels på grunn av jobbrelaterte spørsmål, og dels på grunn av at det er jo så inn i hekkan vanskelig å finne den riktige plasseringen av landstedet.

Svaret skulle vise seg å være nærere enn hva jeg hadde trodd..... finn.no

Jeg har en liten greie, dvs. jeg har jo mange greier, og en av de er finn.no. Det finnes ikke den boligannonse jeg ikke har sett i Stavanger gjennom de siste årene. På finn.no finnes det mye man kan kjøpe og selge, og i underkategorien til bil finnes campingvogn. Og akkurat den underkategorien forvillet jeg meg inn på, og fant en annonse for "landsted på rot" Dvs. i flg en kompis av meg så kan det ikke kalles landsted om det er under 50m2, men det driter jeg i, for dette er på landet, og er vårt sted. Ergo, landsted. Hvorfor skal folk være så opptatt av størrelsen liksom?

Uansett, kjapp dialog med han jeg deler hus- og dyrehold med, så var selgeren kontaktet, visning bekreftet umiddelbart etter hjemkomst fra ferie, og..... avtale med Larsen om at ser det bra ut så kjøper vi der og da. Hvis du leser hva jeg skriver jevnlig, eller kjenner meg godt så vet du jo at det er bare slik ting fungerer hos oss. Kjappe beslutninger, ingen unødvendige overveielser for å få ting unna. Og plutselig var vi eiere av en ti år gammel Norskprodusert campingvogn med tilhørende Norskprodusert Isocamp på 21m2.

Omgitt av brunbeisede levegger, terrasser, grønt gress (som må klippes ganske ofte er jeg redd), bærbusker, rododendron og utepeis. Landsted, vårt sted, som ikke koster en halv formue, som man kan drite i å reise til hver helg og ferie med god samvittighet nettopp fordi det ikke koster all verden. Så får det heller være det samme at det ikke oppfyller 50m2 regelen om landstedsstatus.


Jeg har jo nevnt dette med campingvogn i et tidligere blogginnlegg, men tror egentlig at folk trodde at dette bare var nok et av mine gale påfunn som sikkert går over bare han får roet seg litt. Men der tok de jammen meg feil. Det er en ganske så bevisst ung herremann dere har med å gjøre skal jeg fortelle. Så, nå er det gjort. Riktignok ikke nytt og urørt av andres kropper og hender, men dog, forsiktig berørt av de som har eid det før.


Bildet som ligger i toppen av bloggen her er tatt fra stranden som ligger rett ved landstedet, så hvem trenger vel paljetter i Sitges, bamseklubb på Mallorca eller cruise i middelhavet når man har dette rett utenfor døra. Kjøpt og betalt med ærlig og hardt opparbeidede hotellpenger. Så får det heller være at man må ta været litt med på kjøpet, men en regnskur og litt stiv kuling av og til har da ikke forhindret folk fra å slappe av i billige møbler fra Ikea og Kanal Digital på parabolen.


Oppsummeringen ja...... skal vi se.


Kjøpt landsted - done
Bestilt ny bil - done
Vært i utdriktingsslag - done
Arrangert utdriktningslag - done
Vært i bryllup - done
Vært på bryllupsfeiring i Odense - ja, der kom man faktisk hjem fra i går!


Er du klar over hvor langt det er til Odense fra Stavanger? Først setter man seg i et tysk kvalitetskjøretøy å frakter seg selv, Larsen og naboen i nr. 19 til Kristiansand. Der tar Colorline over transportetappen i tre timer og femten minutter, før man igjen legger avgårde i tre og en halv time på de danske landeveier. Man passerer Bilka i Ålborg, en annen Bilka på venstre side av veien, stopper å tisser litt på en enorm rasteplass, passerer sin gamle arbeidsgiver Massive på høyre hånd, registrerer at der var det ingen aktivitet lenger,  før man ankommer broa som tar en over til Fyn og HC Andersens fødeby. Hele veien til lyden av en til stadig potetgullknaskende passasjer i baksetet. Videre derfra langt langt avsted finner man plassen man skal feire bryllup. Tolv timer på reise for å komme seg på fest. Vielsen var jo allerede foretatt i fødelandet, men her nede skulle det velsignes, og festes.

Stedet for begivenheten, eller "the centre of love" om man vil, er en gammel gård litt utenfor Odense by. En hvitmalt klassisk gårdsbebyggelse med plass for både hest og kjerre, samt mer moderne fremkomstmidler. Overnattingsmuligheter for familie og spesielt inviterte, samt langveisfarende på motorsykkel med soveposen i bagasjen.

På sjakkmønstret gulv i storsalen fikk man servert kaldsprengt Dolly Duck til forrett, den møreste mørbrad til hovedrett, og etter bruden, eller var det brudgommens (ække så lett å vite hvem som er hvem i sånne homofilerte begivenheter) evigvarende tale til folket kom også den velsmakende mangosorbeten på bordet akkompagnert av nøtter og sjokolade. Så får man heller tilgi det danske cateringselskapet som ikke forstår forskjellen på sky og saus. Eller kan man faktisk skylde på trykkeriet for feil i menykortet?

Jeg må si at jeg lar meg imponere. At over 70 nordmenn tar turen til Danmark for å gå i kirken og feste er i seg selv en bragd spør du meg. Spesielt med tanke på alle rogalendingene som normalt sett ikke kjører lengre enn til Kvadrat uten å be om både nistepakke og penger til bom og bensin fra de ansvarlige. Som du sikkert forstår, det er ikke selve stedet som imponerer mest, men det faktum at det fortsatt er mulig å få folk til å ferdes i dagevis for gratis mat og fri bar en lørdagskveld.

Fest er moro, om så det er i Danmark har jeg innsett. Har da festet i Danmark før må vite, faktisk på eksakt det samme stedet for ca halvannet år siden da brudens, eller var det brudgommens bror samlet til fest og velsignelse i de samme vakre omgivelsene.

Det morsomme med slike samlinger er jo at det blir nesten som når man var på leirskole i sine yngre dager. Bor sammen, deler bad, spiser på angitt tid i spisesalen og går til sengs når man får beskjed om å være stille. Litt sivil ulydighet hører også hjemme, så når de ansvarlige har lagt seg kan man fint fortsette i håp om at man ikke blir oppdaget og må stå skolerett for leirskoleledelsen morgen etter.

Det er hyggelig på leirskole har jeg lært etter denne helgen, man kommer tett, veldig tett innpå alle leirskoledeltakerne, og blir kjent med nye som så raskt blir til nye lekekamerater på Facebook, slik at man kan invitere disse til nye opplevelser utenfor leirskolen. 

Jeg vil med dette rette en stor takk til alle som var med på å gjøre oppholdet i Danmark til den fantastiske opplevelsen det ble.

Det er snart tid for nye opplevelser, de står i kø har jeg innsett. Neste opplevelse jeg har tenkt å dele med dere er et skrått blomsterblikk. Der vil dere få lære litt om hvordan det er å ha hage med tips og råd til stell og pleie for å få et vakkert resultat. Jeg nevner noen stikkord som gjødsling av plen, stell av prydbusker, samt luking av blomsterbed og rosestell. Alt kommer i neste blogginnlegg og har du et tema du vil ha besvart så send inn spørsmål under så skal jeg forsøke å ta det med.

Inntil da - Vi prekæs

Om VM, melodifestivalen og sånt.

Det skjedde i de dager at Norge skulle arrangere verdensmesterskap på ski. Bartebyen i nord arrangerte sitt tilsvarende skirenn i 1997, og Oslo hadde sitt siste ski VM i 1982.

Jeg husker ski VM i 1982, ikke pga. prestasjonene sånn sett, jeg var jo bare et lite barn den gangen, men vi har jo alle sett Oddvar Brå brakk staven noen tusen ganger de siste 29 årene, og vi har alle blitt spurt om hvor vi var når Brå brakk staven. Jeg for min del satt hjemme i Kirkengfeltet, garantert med fatter foran skjermen hysjende på søs og meg mens han så dette skirennet.

Det jeg faktisk husker fra 1982 er sangen og elgen - maskoten som som ble hugd til pinneved etter arrangementet og varmet en og annen frossen Oslo beboer. Men sangen den fant jeg igjen på YouTube Gullfeber med Anne-Lise Gjøstøl og Kjell Fjalsett.

Artig egentlig hvis du tar deg tid til å høre på sangen, den er faktisk høyaktuell for dette VM også. At det ble gullfeber det er det vel neppe noen som ikke har fått med seg.

29 år har gått. Annie - Maria, Idol - Maria, GP - Maria, Sound of Music - Maria står på scena med Glorious

noe av det mest pompøse denne blonde syngedama som sang seg inn i alles hjerter med struttehåret i Idol. Det hele så velregissert, så polert at selv gullsmeden på hjørnet blir full av missunnelse over denne skinnende polerte låta. Morsomt det der med sanger til slike arrangementer. Bartebyen dro frem sine gamle gode artister og smørte sammen en sang full av bjelleklang og annen vinterstemning, Snørosa het sangen - er det noen som i det hele tatt husker den? Tre små kinesere, han Åge og DDE med fler. 

Når jeg sitter å drar i gamle idrettslåter her kommer det jo opp fler, under OL på Lillehammer i 1994 kom dama med håret, Kate Gulbrandsen opp med denne låta Welcome to Lillehammer.

Så kan du jo spørre deg hva jeg vil med å trekke frem alle disse idrettslåtene? Jo, jeg har nettopp innsett at jeg er ekstremt sportsinteressert. Hvorfor? Jo, for å lett forklare det hele. Jeg har jo tidligere skrevet at jeg er sånn passe opptatt av Eurosong, melodifestivalen eller melodi grand prix som det også kalles. Det er idrett, Grand Prix er idrett, full av idrettstjerner, det var du kanskje ikke klar over.

Men se nå her.

Anne-Lise Gjøstøl deltok i grand prix i 1976 med sangen Alltid en vind

og i 1979 forklarte hun oss Hva er vitsen med en sang i samme konkurranse

  I 1980 deltok Åge Aleksandersen med Bjørnen Sover.

Kate Gulbrandsen deltok i 1987 med sangen alle husker mest på grunn av hennes høye hår, Mitt liv.

Og jammen har ikke Maria fra Senja også deltatt i samme konkurranse med Hold on be strong fra 2008

Så, med dette sier jeg egentlig at det er ikke noen forskjell på Grand Prix eller VM, det er akkurat samme greia. Det har fulgt hverandre i alle år, Grand Prix og skirenn. De har alle enten de er artister eller skiløpere link til Grand Prix og VM på ski i årene de har vært på topp.

Det er mange ting Svensken ikke kan slå oss i og det er for eksempel VM på ski på hjemmebane. De kan sitte der med sitt Vasalopp, skryte av prestasjonene, men hva er vel det når alle de virkelige heltene er i Oslo og konkurrerer om gullet mens svenskene går knekkebrødskirenn.

Normalt sett slår svensken oss i melodifestival, men i år tror jeg jammen meg ikke de får til det heller. Riktignok har sender vi fjaset Haba Haba til Tyskland og finale (jeg skal spare deg for sangen for den er så skrekkelig at selv kattene går å gjemmer seg når den spilles) , Svenskene bestemmer seg først på lørdag hvem de skal sende, men de sender i allefall ikke den låta alle ville skulle vinne sistesjansen nå på lørdag pga. rot i stemmene. Jenny Silver, en ekte melodifestivaltjej, men hun er i allefall mitt års vinner.

 

VM på ski er over, Maria, Petter, Marit og Therese har gjort jobben for denne gang. Jeg var i kollen å så Petter ta stafettgullet, akkurat som jeg var i Telenor Arena i fjor å så Didrik bli slått av Lena.

Det er lett å la seg rive med av konkurranser, det er lett å være Norsk, for det er i medgang vi blir enda mer patriotiske, det viktigste er å vinne, ikke å delta. 

Jeg avslutter med Prima Veras oppsummering på dette med å være best. 

 

En nyttårsaften, en gubbestakk, en familie og et bryllup. Kan man stå hvit brud når man har pult?

(Advarsel, sterke ord, uttrykk og ytringer i teksten. Du er herved advart, mulig det allerede var for sent)

Herregud så fort tiden går. Igjen sitter jeg på toget, har innsett at det miljøvennlige alternativet er ganske ok. Jeg er på vei sydover fra statsministerskole i Oslo  – til Kristiansand.

Har med meg en bok, hastekjøpt på Oslo S, eller Grand Central som noen kollegaer av meg har døpt vårt nye hotelltilskudd i den gamle østbanehallen. Innser at konsentrasjonen etter ukas begivenheter heller er så som så, så da er det lettere å få fart på hendene, tømme seg litt på tastaturet her man sitter og ikke har annet å gjøre.

Tankene mine er på vid vandring som vanlig. Det har vært et utrolig hektisk år jeg har lagt bak meg. I Desember fikk vi beskjed om at vi skulle omorganiseres på jobben…… tygg litt på ordet – omorganisering.

Litt sånn som man gjør når syltetøyet og brunosten bytter plass i kjøleskapet. Sånn har vi gjort det på jobb, og for de som har omorganisert kjøleskapet noen gang vet godt hvor slitsomt det kan være. Man må finne korrekt plass til alt man har der. Man tar tingene ut, setter de på benken, begynner å sette de inn på nytt samtidig som man tar ut hyllene, vasker de, klargjør og setter de inn igjen på nye plasser for å få brunosten, syltetøyet, leverposteien og salamipølsepakka til å passe inn akkurat slik man hadde tenkt seg for igjen å få plass til alle de nye tingene man har sett for seg kommer til å gjøre matlagingen enda bedre.

Og tenke seg til……. Rett før det hele startet hadde man helt andre tanker i hodet, man tenkte ikke på hverken plassering av brunost eller leverpostei. For en søndag kveld hvor jeg sitter i  min hvite designstol på Stavangers beste urbane østkant, ca 3 og en halv uke før det nye året stod blankt og urørt sender jeg en litt tilfeldig mail til Stavanger Tinghus – ”har dere ledig tid for en vielse 31. januar?” akkurat så kort var mailen. Svaret kom dagen etter at jo, kl 1100 var det ledig tid, om vi ville ha den? Omorganisere den private delen av meg var tankene mine. Ny stillingsbeskrivelse om du vil. Lite visste jeg da at jeg skulle gå fra samboende olje og energiminister til statsminister med statsministerfrue.

Jeg hadde jo ikke snakket med brura engang, men som den romantiske personen jeg er, blir min korrespondanse med tinghuset videresendt til min utkårede gjennom over åtte års samboerskap med følgende melding: ”skal vi ta denne?” Svar følger kort etter: ”OK”

Akkurat slik startet det som i ettertid har ført til utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger på vårt lille bryllupsstunt.

Jeg har aldri drømt om kids, storslått bryllup, hvit kjole og en fest som koster et helt lite statsbudsjett. (jeg er alt for glad i meg selv til å bruke masse penger på mennesker jeg strengt tatt føler meg forpliktet til å invitere. Folk man kjenner bare fordi man er i familie eller på annet vis har tilknyting men ellers ikke har noe til felles ) Nei hadde jeg hatt det lille statsbusjettet der hadde jeg heller tatt en mnd. fri fra jobben og reist til Gran Canaria.

Egentlig har jeg aldri drømt om å gifte meg i det hele tatt, jeg kan vel gå så lang som å si at jeg har uttalt at jeg aldri skal gifte meg. Det er en tanke som har modnes etter hvert som årene har gått, hvor man har følt seg trygg både på seg selv, og om den man lever med. Kanskje er det ok? Kanskje man burde, kanskje er tanken som har kommet gjentatte ganger. I sommer for eksempel holdt det hele på å skje…. Men som vanlig somla vi med papirene, og borte ble det hele slik det har blitt de tre foregående gangene vi har signert papirer men aldri fått sendt dem inn.

Det hele dreier seg egentlig om å finne ut hva som passer for seg selv har jeg innsett. Man er tross alt 29 år og definitivt ikke ukyssa lenger, sex utenfor ekteskapet har man også hatt… strengt tatt, hele rammen rundt det storslåtte bryllupet er egentlig ødelagt av et liv bokstavelig talt på skeiva. Man kan ikke stå hvit brud når man har pult.

Under alle normale omstendigheter bor jo hverken brura og brudgommen sammen før de gifter seg, man møtes med sine familier, diskuterer hvem som skal betale for kjolen, blomstene, maten og ikke minst spriten på den store dagen. Man diskuterer om man skal gjøre dette borgelig, i kirken eller på et pittoreskt lite sted på en strand i Sveriges skjærgård. Det er mye som skal ordnes.

Etter åtte år i synden som samboende ugift har jeg innsett at behovet for oppmerksomhet rundt tilgjengeligheten til mitt mest intime, mitt aller næreste er noe jeg skal dele kun med akkurat de aller næreste. Så ble det også til med denne begivenheten, kun de som man var nødt til å ha tilstede var tilstede under selve sermonien.( Visste du forresten at tiden det tar å lese en halv side med formell tekst, sette på ringer og signere ærklæringen er gjort på ca fem min? Det er så kort at selv jeg synes det kan bli i enkleste laget, men definitivt privat og nært.)

Det vi måtte ordne var svært enkelt – Jeg slenger en frase til Larsen mellom to reiser: ”burde vi kanskje ha ringer eller?” Hvorpå kommentar følger: ”Ja vi må vel kanskje det”. Akkurat sånn har vi det. Korte kommandoer, kjappe avgjørelser. Kjapt avgjort var for øvrig også forespørselen til våre to vitner. En melding på FB med papirene som vedlegg klar til å returneres ferdig underskrevet slik at vi skulle få godkjent hele greia.

Gubbestakken var allerede bestilt, dog innså jeg at den manglet enkelte elementer, men utrolig hva man ordner når man har press på seg til å ordne det hele. Strømper, tørkle, sko og skjorte ble hasteinnkjøpt klart til bruk få dager etter.

Det eneste man måtte angre på i ettertid om det skulle være noe er at min gode kollega og venn ble snytt for et brudepikeoppdrag, jeg innser at jeg gjerne skulle latt han få sin drøm gå i oppfyllelse å gå foran oss inn på tinghuset, med sin nystrøkne kjole og hjemmeflettede kurv strøende roseblader mens vi går opp mot dommerens bord. Sorry mac, men jeg lover på tro og ære at ved neste omorganisering, da skal han få lov.

Uansett, festen var planlagt måneder i forveien, gjestene invitert, menyen satt, kokken bestemt. De selv trodde ikke annet enn at en hyggelig nyttårsfeiring var på trappene……… HERREGUD så praktisk, gifte seg og så bli invitert på middag. Morsomt er det jo også når gjestene snaue seks timer før de skal feire nyttår innser at de skal i bryllup, det er nesten litt synd at det hele ikke ble filmet og jeg skulle gjerne spandert en tier for å se vertskapets reaksjon når de innså at sølvtøyet måtte på bordet og at billig stålbestikk fra Hardangerfjorden ikke var godt nok til festbordet. (strengt tatt er Hardangerfjordbestikk litt simpelt uansett, men ikke referer meg på det)

De som kjenner meg sier jeg er jålete, de som kjenner meg godt vet at jeg er det. Og jeg innrømmer det uten blygsel, jeg er jålete, dvs. jeg er veldig jålete, snobbete har noen sagt, men der går grensen, det er forbudt med sigarer i heimen hos oss. Med penthouse på beste urbane østkant, Bayersk kvalitet i garasjen, gubbestakken i klesskapet og sølvtøyet selvfølgelig liggende skinnende rent. Alltid klart for et av mine uforglemmelige levende lys selskap med Champagne og etterfølgende en deilig  kjøtt i ovn rett tilbredt med ømhet og kjærlighet. Jeg er sikker på at mange er utrolig stolte av å kjenne meg nettopp på grunn av dette.

Jåla Hansen liksom, fra Kirkengfeltet fra stedet hvor min mor nå endelig har fått bekreftet i beste nyhetstid på TV2 det hun alltid hardnakket har sagt: ”Det er ulv i skauen her asså”.

”Herregud hva sa mor?”, ”Sendte henne en sms dagen etter, har ikke snakket med henne jeg, men tror hun synes det var hyggelig”.

Mutter ringte nesten to uker etter det hele var over og gratulerte, forsikret meg om at man selv valgte hva som er rett og hvordan man bør gjøre tingene. Det er mamma n` sin det. Og jeg er gutten til mamma n` min, ingen tvil om det.

For, hvorfor skal mødre og svigermødre på død og liv ha regien på akkurat dette øyeblikket i livet? Sånt blir det bare bridezillaer av. En bridezilla er en som skal gifte seg, som hysterisk planlegger bordsetting, invitasjoner, menyer, blomsterarrangementer, år, ja årevis i forkant. Diskuterer med mødre, svigermødre, og tilblivende kone/ektemann (stryk det som ikke passer). En bridezilla får akkurat hva hun/han fortjener, verdens mest gjennomplanlagte feiring av den store dagen, men dønn kjedelig. En liten primadonna kan jeg nok være, men bridezilla, nei, der får du gå lenger inn til byen for å finne.

Kan egentlig livet regisseres og planlegges? Noen mener å tro det, men jeg mener de tar feil. Jeg har alltid levd etter regelen, du finner ikke prinsen før du har pult en frosk eller ti. Med dette mener jeg at du av og til må svelge litt og, ta det som kommer på en måte. Slik er det med omorganisering også, man bytter plass på brunosten og syltetøyet, ser hva man får ut av det, som oftest noe veldig bra man ikke hadde tenkt på før man forsøkte.

Så nå har jåla fra Kirkengfeltet fått prinsen og halve leil. 504, dvs 43m2 bolig og 22m2 terrasse. Georg Jensen Masterpiece lysestake til de fantastiske levende lys middagene, babyblått gjøkur. Dessuten aner jeg en ny Bayersk stolthet i garasjen om ikke alt for lenge………

Vi foreviget forresten seansen i tinghuset på film. Kanskje jeg en dag tar mot til meg å ser på den. 
.

Desember

Snøen har lavet ned på Rogalandet det siste døgnet. Fra min posisjon i den hvite design lenestolen ser jeg ut over siddisbyens østre bydel hvor arbeiderboligenes tak er dekket av det hvite snølaget. Sola titter så vidt frem over Lifjell. Det er snart jul....

 Jeg merker det er utrolig lenge siden jeg har skrevet blogg, ser av arkivet at i begynnelsen var det fire innlegg i mnd, så ble det to, og nå rekker jeg så vidt en. Denne bloggen opprettet jeg for å få litt utløp for mine tanker og betraktninger, men i det siste så har det skjedd så mye til enhver tid at jeg ikke har rukket å dele betraktningene mine med deg, men det har jeg tenkt å gjøre noe med her og nå.....

I følge levekårsundersøkelsen for Storhaug bydel med Spilderhaug som boligsone, bor jeg i et område som kanskje ikke kommer helt godt ut for tiden, med en plassering som nr 62 av de 68 sonene.

"De syv bunnplassene har Hillevåg, Rosenli, Saxemarka, Sentrum, Badedammen, Storhaug og Spilderhaug. Fem av ti ligger i Storhaug bydel. Rapporten tar for seg ulike faktorer som f.eks kriminalitet, folketetthet, inntekt og utdanning."

Fra forordet, av rådmann Inger Østensjø:
- Levekårsundersøkelsen deler byen inn i 68 soner. Alle soner domineres av mennesker uten levekårsproblemer, men noen soner har større sannsynlighet for konsentrasjon av grupper med dårlige levekår. Slike soner er ofte fargerike og for mange bedre å bo i enn andre områder. Undersøkelsen gir ikke grunnlag for å karakterisere soner som gode eller dårlige boligområder.

Skal si deg en ting jeg -

Jeg driter så fullstendig i sånne rapporter! At boligene i byens 6 dårligste sone blir revet bort etterhvert som de legges ut for salg sier meg mer enn en kommunal rapport som sikkert er skrevet av mennesker som lever sitt besteborgelige liv på byens solside, du vet der hvor selv toalettpapiret har en annen kvalitet enn hva vi får levert her på Rema 1000 Storhaug. Nei, det er nok bare å innse at man kan se lengselfullt etter høystatus på topprangert bydel og silkemykt toalettpapir fra Helgøs matsenter.

Og det er helt korrekt det som skrives, området er fargerikt, hallooooo gult  er kult har alltid Solo sagt. Farge er moro sier jeg. 

Her i Breivika kan man nå i førjulstiden ønske nye naboer velkommen i parkeringsanlegget, sitte på terrassen å se at joikakakene med Mills potetmos bli servert ved kjøkkenbordet i en av de nye leilighetene i blokka som så fint tok halve sjøutsikten vår. Men hva er vel sjøutsikt sammenlignet med å kunne følge med på hva naboen foretar seg. Det er lenge siden man hadde behov for Big Brother, det har man jo live her hjemme i den fargerike bydelen i stedet.

Synes det er moro jeg, å følge med på at folk flytter inn. Se alle de stygge gardinene bli hengt opp, samtidig som man registrerer den påfølgende vulgære julepynten folk på død og liv skal dekorere boligen sin med. Sånn har vi det på østkanten tenker jeg. Ferdige gardinlengder fra Kid Interiør, og julepynt fra Europris. Hadde man bodd på veskanten hadde gardinene kommet som metervare, målt, foret og sydd etter alle kunstens regler av sydamen man har ansatt, importert fra et land langt der borte fra Rogalandet.

Vi har det godt her på Spilderhaug, det er konklusjonen på min levekårsundersøkelse. Vi slipper bekymringen om hvorvidt Helgø har fått inn den dagsferske hummeren som vi skal ha til middag, eller hvilken Luis Vuitton veske man skal bruke til shoppingen i dag.

Vårt alternativ er jo Rema 1000s benløse fugler fra siste kolleksjon med kjendiskokkers anbefalinger for under hundrelappen.

Julen i år skal uansett ikke tilbringes under disse elendige levekårene. Ferden går, som den alltid gjør annet hvert år til Østfold. Mitt kjære elskede harryland! I harryland bryr de seg nemlig ikke så nøye om gode eller dårlige levekår. Der er det som i strofen fra julesangen du kjenner under:

"Jeg hører hjemme i harryland
-i harryland, i harryland.
og alle de som harry kan,
de hører hjemme i harryland"

For i harryland handler de juleribba og aquavitten i Sverige, de kjøper julegavene sine på Europris og Nille, og baker selvfølgelig julekakene selv. En for alle alle for en. Det er så deilig befriende å ha dette å komme tilbake til. Bort fra østkanten, undertrykkelsen fra Egenes pelskledde fruer med lommelerka godt skjult i minkpelsen, på vei inn til Idsøe på jakt etter det perfekte pinnakjødet.

Jeg ønsker deg en foreløpig stressende jul, og er du en av de som bor på vestkanten, husk å fylle opp lommelerka di før du stikker den på innerlomma i minkpelsen, den kan være god å ha hvis du tilfeldigvis skulle møte fargerike folk fra østre bydel ;-)

Dette innlegget handler ikke om politikk, men kanskje litt om SV, lausunger og Bergensere......

Vi skriver tidlig november, høsten er kommet, og det er alt for lenge siden jeg har delt mine skeive østkantblikk.

I starten av det jeg skriver her er jeg igjen på reisefot, på toget selvfølgelig - statsbanenes spor i østlig retning mot Sarpsborg.

Det startet lørdag ettermiddag, etter en litt dyp fruktig rødvinskveld på Stavangers beste vestkant, hos relativt nye bekjente med enda fler nye bekjente.

De var der alle sammen, våre to naboer i Breivikveien 33, våre grand prix venner fra Mariero, og et kobbel med mennesker jeg ennå ikke har blitt venn med på FB eller kjenner navnene på foreløpig. Det kommer garantert, først som en forsiktig forespørsel om evig vennskap på FB, så en evaluering som enten fører til sorti i min «limited liste» eller fullt tilgang til alle mine betraktinger i nettsamfunnet.

Det er trivelig med sånne rødvinsfruktige kvelder.... man sitter der, snakker om livets realiteter, og urealiteter, man er midveis i livet og innser at det eneste virkelige fellestrekket for samlingspunktet er den fruktige rødvinen. Og grand prix selvfølgelig. Man er jo programforpliktet å ha det fellestrekket om man skal være en del av fellesskapet. Man kan kan komme fra øst og vest, fra politikkens ytterpunkter, men man deler den samme litt sære interessen for denne melodiøse paljettglitrende galskapen som samler hele det fargerike folket.

Det glamorøse trekket til det fargerike folket - samlingspunktet, nesten slik man gjorde dengang man var liten satt foran fjernsynsapparatet med mors hjemmelagede lørdagspizza og fulgte spent med på progressjonen i årets høydepunkt. Nesten sånn er det. Med unntak med at lørdagspizzaen er byttet ut med den fruktige rødvinen, mor og far er byttet ut med paljettkledde menn på stillettheler. Men temaet er likt - fellesskapet, samlingen og gleden over populærmusikkens melodisiøse toner.

Det har vært en hælvetes høst, det er bånn gass, syke banan og galematias herfra til evigheten.

Her jeg sitter på sete 52, har jeg tatt frem nok et av velstandseffektene man besitter, min MacBook Pro, samt jeg hører på musikken fra min Iphone (du kan jo bare gjette hva jeg hører på).

Samtidig er man jo når man sitter slik nysgjerrig på hva som foregår ellers i toget, man sørger for at volumet på øret er akkurat slik at om man lytter litt kan man høre sidemennenes kommentarer. Jeg kan gjenkjenne den karakteristiske østfolddialekten. Har fått med meg at disse «ungdommene» har vært på en eller annen ungdomssamling i regi av LO. Og jeg undrer meg mest over det faktum at de har vært på en ungdomssamling - de er neppe særlig mer enn fem år yngre enn meg selv, men ved nærere ettertanke er det mulig at man fortsatt er ungdom lengre i organisasjoner enn hva man er ellers i livet.

Jeg registrerer at det kritiseres over manglende program, dårlig organisering av samlingen, og en ungdomssekretær de ikke kan forså annet enn at hun må være alt for gammel.. (44) mens sidemannen mener hun nok ikke er mer enn 34, så da går det nok bra. Men diskusjonen dreier seg fortsatt om at om hun er 34 så har hun vært spesielt uheldig med sitt ytre tydelig....

Med min skarpe tunge burde jeg vel holde meg for god til å kommentere det siste - at man ikke skal dømme andre på grunnlag av ytre, alder osv. Men.... jeg stiller allikevel spørsmålet om ikke disse tre personene burde tatt en titt i speilet før de meldte seg på denne ungdomskonferansen.....

Å dømme andre er egentlig noe av det morsomste jeg vet og jeg registrerer til min store glede at mine medpassasjerer er minst like dømmende som meg selv. Ta f.eks. samtalen som så forekommer mellom de to mannlige i følget som tydelig har vært ute å luftet sine kjønnsorganer slik at de sitter der med hver sin Ford Mondeo stasjonsvogn og tilhørende barnevong. De gjør som folk flest, snakker om hvor jævla dyrt det er å gifte seg, og at kjærringa aldri vil gå med på å reise til eksotiske London sammen med to vitner for å inngå giftermålet for å spare penger.

Giftermålet er tydelig fryktelig langt unna grunnet økonomien i det hele setter en stopper for kjærringas drøm om uskyldshvit bløtkakebrudekjole og oppsatt hår med lausungen som brudepike.

Sånn er det å være SV velger tenker jeg - man er middelborgerlig og må ta til takke med det middelborgelige, så også det som følger rent økonomisk på grunn av de idealistiske standpunktene.

Mosselukta kommer snikende, en av tre «ungdommer» stiger av toget... De burde bosatt seg i Bergen hvor de kunne fått seg spiller ny bil med reg. kombinasjonen som nå har skapt heftig debatt blant besteborgerene der oppe. Det var visst ikke så stas det å kjøre sin Mercedes med bokstavkombinasjonen SV.

Det er nesten litt pussig at SV som politisk instans ikke har gått inn å forhindret dette all den tid de neppe ønsker å assosiere seg med besteborgere i forurensende kjøretøy av tyske kvalietsmerker. Men jeg blir ikke forundret om dette kommer opp i neste spørretime, hvorvidt det er mulig å stanse denne ufrivillige markedsføringen av det sosialistiske varemerket som nå bokstavelig talt forurenser den lille fjell landsbyen enda mer.

Jeg ser at når du leser dette kanskje vil tenke at herregud, nå prater han igjen.... men det er jo nettopp det jeg alltid har gjort - sånn sett så hadde jeg sikkert passet inn i nettopp SV, med tanke på alle ytringer, tanker og skråblikk. Men jeg kjenner at den radikale siden av meg kan boble litt på innsiden som en slags oposisjon, for om man liker det eller ei så kommer den besteborgelige siden i meg mer og mer frem etterhvert som jeg nærmer meg 30. Det er faktisk ikke mer enn en uke igjen til jeg fyller 29, og som vanlig gleder jeg meg som et barn.

Det er noe med det der å fylle år, og for å sitere Åge Alexandersens godt kjente sang - «det er min dag i dag», sånn er det jo å fylle år. Det er MIN dag.

Min dag er en mandag i år - jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal ha min dag på en mandag - min dag er lørdag det. Jeg har alltid bursdag på en lørdag, men i år ser jeg at den kommer på en mandag - verden er urettferdig.

Uansett, MIN 29 års dag skal ikke bli ødelagt av det faktum at den faller på en mandag i år - jeg skal våkne opp til en evig telefonstrøm med gratulasjoner om hvor fantastisk det er å kjenne en som meg. En som tross sine 29 år holder seg utrolig godt for alderen. Jeg skal få frokost på sengen, morgengave, lunchgaver, ettermiddagsgaver, og kveldsgaver. Jeg elsker pakker - det beste er jo å få gaver, ikke å gi. Det kommer til å bli en evig strøm av hyggelige hilsner i nettsamfunnet også - herregud som jeg gleder meg :-)

Men aller først skal jeg gratulere min lillesøster med 36 års dagen i morgen og ha en ny og innholdsrik uke i skandinavias beste hotellkjede.

Plutselig tilbake på siden her med mer samfunnsnyttige betraktninger.

Ciao

Et liv med grilldress og tresko....

Av alle de merkelige påfunnene jeg har opp gjennom året så er vel dette noe av det som noen kanskje vil stusse mest på.

Jeg er jo oppvokst i harryfylket Østfold. Harryfylket Østfold består av mennesker med særdeles høy harryfaktor. De kler seg i tøy fra Sparkjøp og loppemarked, bleiker håret hjemme, handler på Svinesund og drar på ferie til vogna på campingplassen i Sverige hvor naboen der hjemme selvfølgelig også har vogn.

I min familie har aldri vogna hatt fast plass, med det som resultat av at vi alltid har vært på farta i vår campingferie. Jeg HATER campingferie, farte land og strand rundt uten mål og mening sammen med andre harryer på NAF campingplasser med mennesker i det lavere sosiale sjiktet av befolkningen.

Men midt oppe i det hele i mangel på nok oljepenger og drømmen om hytte ved sjøen kom jeg på den geniale ideèn, hva med å kjøpe campingvogn. Ikke for å reise land og strand rundt, men mer for å finne ut av hvordan de helt vanlige menneskene har det når de reiser på ferie. Litt sånn, skal vi ta en tur på vogna i helgen, akkurat sånn begynte jeg å tenke.

Jeg har fleipet med Lars om ikke vi skulle hatt ei vogn. Han er jo godt vant med mine illebefinnende fra tid til annen, så han har gjort som han pleier. Latt det skli inn det ene øret for å så la det lett gå ut det andre....

Men som alltid, når jeg har snakket mye om noe i lang tid så begynner han å ane en viss form for realisme i det hele. Hva med vogna på landet. Hva med å bytte litt omgivelser, fra den urbane østkanten til jærens langstrakte kyst med vinterfast vogn. Herregud, jeg vet hva jeg har sagt, men det må da vel for faen være lov å ombestemme seg av og til. Jeg er jo fra Østfold, og kjenner røttene mine formelig skriker etter å være en del av almuen, det lavere skjiktet av folket.

I min barndom reiste vi rundt i en Astral Campingvogn, den var hvit og brun på utsiden, hadde brune velurtrekk på sengebriskene, samt orange gardiner. Vogna hadde akkurat plass til fire personer, mor og far foran på de to briskene og søsteren og jeg bak. Den ene i en slags hengekøye over brisken som var bak i vogna. I tillegg hadde vogna to gassbluss, gassdrevet kjøleskap, to gassbluss samt utslagsvask. I tillegg hadde den et slags uttrekkbart vaskerom med en liten håndvask med fotpumpe man kunne pumpe opp vann med fra dunken som var plassert under vogna. Den hadde strengt tatt alt man kunne ønske seg for en luksusferie med bil gjennom Norges langstrakte land. I tillegg hadde vi jo selvfølgelig fortelt som min far av og til gadd å sette opp hvis vi skulle overnatte mer enn et døgn. I forteltet hadde vi sammenleggbare campingstoler og respateksbord.

Dette har jeg altså vokst opp med, flytt fra og fortrengt inntil da denne ideen om å bytte stue, komme seg litt ut, være mer i ett med naturen osv.

Nå skulle man kanskje tro at to hotellhomoer trives best på et Nordic Choice hotel, og jo, vi trives best der, både på jobb og til hygge. På et spahotell i fjellheimen eller et urbant hotel i storbyen, der er vi. MEN, man skal aldri skue hunden på hårene når den vender tilbake til røttene sine. Engang sirkushest alltid sirkushest. Denne friheten til å kunne velge noe annet av og til. Et lite krypinn et eller annet sted, med fellestoalett og grilldressmennesker med sorte tresko.

 Det er utrolig hva som har skjedd på campingvognmarkedet siden pappas Astral ble produsert. Er du klar over at her har man både vannboren varme i gulvet, baderom med dusjkabinett og håndkletørker, full komfyr med stekeovn og fire gassbluss, LED belysning, integrert surroundanlegg og varmtvannsbereder til morravasken.

Sengebrisker med skumgummimadrasser er byttet ut med dobbeltseng med spiralmadrass og 6 cm tykke overmadrasser. Den klassiske regnværstrummingen på taket blir byttet ut med lyden av fuglekvitter eller en vakker ballade av Carola når du går til køys i silkepysjen.

Det er lov å ombestemme seg har jeg innsett, og jeg er ikke bedre enn hva jeg gjør meg til, men jeg er i allefall oppriktig. Jeg kommer neppe til å drasse denne vogna land og strand rundt, men man skal ikke se bort fra at den kan flyttes på om man går lei av naboene. Det er en av de store fordelene. For der hvor hyttefolket må ta til takke med de naboene de har fått utdelt på nabotomta, kan en campingvogn flyttes om harryfaktoren blir for stor, eller naboene for innpåslitne. Det koster ikke skjorta i meglerhonorarer å selge heller.

Så får man heller leve med at man blir stemplet, satt i bås. Slik som jeg har gitt alle de som drar ut på vogna. For er det noe jeg har lært så er det at av og til lønner det seg å passe kjeften sin..... Men jeg skal ta det som en mann, alle kommentarene som kommer. Ingen ting er bestemt, og ikke har vi funnet drømmetomta til "hytta" vår heller, så mye kan fortsatt skje. Men tanken er klekket, vi har vært ute å tittet, og en ting er sikkert, finner vi tomta så finner vi vogna.

Men hvis man tror at vi gjør som harryfolket flest så får man tro om igjen. For der hvor Harry saler opp den grønne Ford Mondeoen, putter 2,5 barn, gretten kone og golden retriveren i bilen og stikker på familiecampen saler vi opp den tyskproduserte hesten, pakker Swiffer og Marco Polo i bilen og reiser på landet. Noen som sa A4, det er vel ikke helt A4 uansett hvordan man vender og vrir på det hele det her. Vi har til og med vært på IKEA å sett etter sengebrisk til guttungen slik at han kan få sin egen plass der ute i forteltet når han er på helgebesøk hos sine to fedre. Vil tro han kommer til å kose seg et sted hvor han kan få nye venner og lekekamerater.

Så til de av dere som nå tenker at nå har det rabla helt for Strøm og Hansen - mulig det, men det går som regel over bare vi får oss et par flasker vin hver til kvelds. Men det må da være lov å ha drømmer her i livet. Og akkurat nå er min lille drøm altså vogn.

Jeg runder pent av med en apell, eller hva det nå heter. Hvis noen har en plass til en campingvogn med to homoer og et par katter et sted på Jæren så vennligst ta kontakt.

Feriebloggen - hjemme og hjemmeferie, eller var det omvendt....

Det å ha ferie er jo en kjent aktivitet for folk flest. Min ferie startet for to uker siden. Bilferie denne gangen. Vi pakket bilen etter alle kunstens regler, satte GPS i posisjon Fredrikstad og Langeteigveien og la i vei.

Statoilkoppene er selvfølgelig på plass, en hvit og en sort, selvfølgelig for å matche det øvrige interiøret i bilen. Jeg er opptatt av at ting skal matche. Jeg innser at det meste i livet mitt matcher når jeg tenker meg om. Ta Swiffer - husets hersker. Han er sort og hvit. Når han ligger i sofaen matcher han både de hårete pynteputene som er hvite, samt sofaens spraglede gråsorte ullstoff. Ryddig, enkelt og greit. Ligger han på teppet ved sofaen matcher det selvfølgelig her og.

Lars på den annen side matcher bilen. Tyske biler er som du vet både stødige, trygge og har en raffinert eleganse. Akkurat sånn er Lars og. Han og bilen er sjelefrender tror jeg. De liksom bare passer sammen.

Nå er det jo strengt tatt sjelden at Lars og jeg benytter samme bil samtidig og at han da i tillegg får lov til å føre den. Det er nå engang slik at skal vi komme noen vei er det best jeg kjører. Han er jo så forbanna korrekt i trafikken, korrekt = ting tar tid, vi kommer aaaaldri frem.

Det har alltid vært sånn. Far kjører bilen, mens mor sitter ved siden og passer på kart, fotobokser og myke trafikanter. Det er Lars jobb også. I tillegg får han lov til å styre Ipoden. Han er en slags ferie DJ der han sitter på høyre side med dajmbolle og Statoilkopp. Og når han en sjelden gang får lov til å kjøre slik som på bildet over her er det nettopp fordi jeg enten ikke er edru til å kjøre, eller ikke gidder å kjøre fordi fartsgrensen er for lav og det er alt for mange fotobokser til at jeg gidder å kjøre den strekningen.

Min voksenferie er faktisk ikke så ulik min bardomsferie. Det er dog et par unntak. Jeg har ikke to unger i baksetet, ei heller sleper jeg bil og campingvogn land og strand rundt uten stopp.

Men i likhet med min far så når jeg kjører bil stoppes det ikke unødig. Han stoppet heller aldri når han kjørte med oss ungene i baksetet og min mor foran. Stoppe - nei, man må nå frem, og for å komme frem nytter det ikke å stoppe i tide å utide. Om noen blir kvalme så får man bare sveive ned vinduet, og skulle man ha et lite uhell så fikk det skje i medbragt bærepose slik at man slapp å stoppe. Toalettbesøk gjøres før avreise, ved ankomst endelig destinasjon for dagen, eller alternativt ved behov for drivstoff på bilen.

Det er alltid befriende å komme hjem. Dvs. hjem, hva er egentlig hjem? Hjem er definitivt Stavangers beste urbane østkant, men på en eller annen måte så er hjem like fullt også Østfold. Til venner og familie. Pussig det der. Man har bodd borte, dvs. hjemme i mange år, men når man skal bort så er det også hjem. Er da borte hjemme og hjemme borte eller er det egentlig omvendt?

Uansett. Vi har de siste årene vært så heldige at vi har en svigermor/mor som bor i fantastiske omgivelser. Ikke langt fra der hvor Marta og Ari har sitt sommerparadis. Akkurat der har vi også vårt fristed. Det er noe spesielt med området der rundt Fredrikstad og Hankø. Riktignok bor svigermor på loftet av en garasje og har ikke svømmebasseng i hagen, men jeg tror egentlig dette stedet er enda bedre. Fritt for presse og nysgjerrige båtturister som vil ha et glimt av en C kjendis.

Og der hvor svigermor regjerer på loftet av garasjen er vi så heldige å få lov til å disponere redskapsboden i denne garasjen.

Det krever litt forklaring egentlig dette med garasjen. Garasjen er i tre etasjer. Der hvor det normalt er plass til to biler som det jo skal være i en garasje,  har denne i tillegg både loftsleilighet, kjellerstue med vinkjeller og gjesterom med kjøkkenkrok og bad i enden der hvor folk normalt oppbevarer gressklipper og snøfreser.

Der er vårt lille feriefristed. Vi blir mottatt som C kjendiser skal. Det er nystrøket Lexington sengetøy på ferdig redde senger. Kaffemaskinen står sammen med Tivoli radioen og håndklærne fra samme produsent som sengetøyet matcher selvfølgelig interiøret forøvrig. Vår bil parkert i gårdsrommet matcher selvfølgelig de andre bilene på eiendommen, to sølvgrå og en sort selvfølgelig av samme Tyske kvalitet som vår egen.

Drømmen om hytte blir på sin måte oppfylt ved at man har gode venner som åpner dørene til sitt rike hver gang hjemlengselen trenger seg på for to østfoldguttær. I tillegg til at man har ferie får man jo full oppvartning på alle bauger og kanter. Hva mer kan man ønske seg når østfoldværet viser seg fra sin aller beste side med full sol og lune sommernetter. Man ønsker seg i allefall ikke hjem til Stavanger hvor det blåser liten kuling og regnet bøtter ned.

        

Visste du forresten at noe av hele bonusen med å være Østfolding bosatt i Stavanger er at du kan late som du er superurban når du er i Stavanger, du kan sitte på ostehuset øst, nyte din latte i urbane omgivelser for å så i det neste øyeblikk iføre deg den nyinnkjøpte onepiecen og crocksene. Reise på systembolaget i Strømstdad å boltre deg i billig hvitvin i pappemballasje og en mjukglass på torget uten frykt for at de andre urbane naboene dine skal oppdage at du egentlig lever et dobbeltliv? Det er deilig å være Norsk i Danmark er det noe som heter. Det er jammen meg deilig å være Østfolding i Stavanger og "Siddis" i Strømstad skal jeg si deg. I Stavanger snakker man jo pent på riksmålet. I Østfold prækær en så bredt at en nesten ikke trudde det var mulig å snakke så bredt. Men gamle sirkushester glemmer sjelden sine triks, så heller en Østfolding sin dialekt når han har sjansen til å bruke den i de rette omgivelsene med sine artsfrender. 

Så kan man vende tilbake fra Systembolaget og nyte sin importerte hvitvin sammen med ferske reker, en frisk salat og hyggelige mennesker rundt seg uten å tenke på at man skal være så urban som man jo ellers ønsker å utgi seg for å være. Det er da man faktisk synes litt synd på Ari, denne stakkaren fra Moss som dessverre ikke flyttet langt nok til at han kunne være så heldig som oss å oppleve de store kulturforskjellene det er å komme fra Harryland og bo i Oljeland. Riktignok fikk han ei prinsesse og et landsted med navn fra stedet man normalt forbinder med hekser men dog.

Nå og da hender det at vi når vi er der hjemme må gjøre en innsats for føden. Jeg trenger ikke skrive bøker, men gjøre et slag ærlig og fysisk arbeid som den vanlige østfolding gjør. Det er egentlig litt deilig å kunne ha ferie og gjøre ting som er så langt fra hva man gjør ellers i hverdagen. Det å kunne skru av synkronisering av mail på mobilen gir en frihetsfølelse man helt hadde glemt at fantes. Det å ikke være så tilgjengelig, eller forfengelig. Kunne vise seg fra sin beste side..... Egentlig så er det litt deilig å kunne gjøre litt nytte for seg når man har ferie. Gjøre ting man ellers i en travel hverdag ikke gjør. 

Ferie handler om nettopp dette. I allefall for oss to Østfoldsiddiser. Noen ganger er det faktisk godt å kunne lande litt, bare sitte der med halvpris pappvinen fra Strømstad og se maling tørke. Visste du forresten at maling tørker ganske fort? 

Så kan man etter et slik opphold vende tilbake til det urbane Siddislandet. Ut på jakt etter blomsterkasser som matcher takterrassen, plante sine Fredrikstad importerte jordbærplanter vel vitende om at de får en god oppvekst med kjærlig stell og omtanke i møblerte urbane omgivelser. 

Det ser ut som høsten allerede har kommet til Stavanger. Jeg skal nyte min siste ferieuke her på toppen av breivika, vente på at jorbærene vokser.