Jeg er ikke blomsterfinn men har kanskje en grønn finger i allefall.

Som den erfarne leser har fått med seg har man jo blitt eier av landsted der nede helt i sør av Rogalandet. Ogna. Ogna beskrives som følger på Wikipedia:

Ogna er et tettsted sør i Hå kommune i Rogaland. Tettstedet har 363 innbyggere per 1. januar 2011, og ligger omtrent fire kilometer nord for Sirevåg og ca. 19 kilometer sør for kommunesenteret Varhaug. Geografisk sett ligger Ogna i det kupperte Dalane, like sør for det flate Jæren. Jærbanen stopper her, og turistveien Nordsjøveien går rett gjennom sentrum av Ogna. Det er lange, hvite sandstrender, og mange kunstnere har sitt tilholdssted i bygda. Like nord for Ogna renner Ognaelva ut, den er en rik lakseelv. I tiden 1838 til 1964 var Ogna egen norsk kommune. I 1964 gikk Ogna sammen med Varhaug og Nærbø kommuner til Hå kommune.

Vi har vært på Ogna i to måneder allerede, og gjenngrodde blomsterbed, ustelte bærbusker og den ene terrassen har allerede fått sitt sårt tiltenkte kjærlig pleie av sine nye eiere, dvs. den ene av de to beboerne. En vasker opp og støvsuger, og den andre tar hagen og alt ute minus plenklippingen, sånn er vår fordeling på landet.

Jeg er nok ingen blomsterfinn, jeg er gutten fra landet, mannen som har sitt daglige virke i Skandinavias største hotellkjede og driver med hoteller og sånn. Men jeg innser at skulle jeg gjort noe annet i livet mitt så skal man ikke se bort fra at jeg kunne funnet på å jobbet som landskapsarkitekt, gartner eller så, faktisk helt sant, synes det her er moro jeg. Jeg har jo bonderøtter så litt må jeg jo ha fått med meg hjemmefra i løpet av oppveksten. Men på den annen side, når hobby blir til jobb så er det kanskje ikke like sikkert at det er like moro, så jeg koser meg med hobbyen.

Det som er så stas med hage er jo det å tusle rundt, kjøpe nye planter, bli skitten på fingrene når disse blomstrende vekstene skal ned i jorden enten det er i et bed eller i en potte eller ti og luke litt når det kommer opp ting som absolutt ikke skal være der. 

Som bildene viser har jeg vært en bitteliten tur..... dvs. fem seks ganger på Clas Ohlson for å se om de hadde noe morsomt jeg kunne bruke til å gjøre en forholdsvis solid og veeldig massiv brun levegg til noe mer enn bare en stor kjedelig vegg, eller Berlinmuren som Larsen så dekkende har kalt den. Og den som leter den finner er det noe som heter. Tre stk blomsterpotter til Clas Ohlson pris kan man leve med. Når man i tillegg har leverandøren av sommerblomster rett på andre siden av veien så blir det jo supermoro. Hølland gård er et gartneri som ligger på Ogna. Det er de største og billigste sommerblomstene jeg noensinne har sett, så pakk med deg termosen og matpakka å ta turen ned for en dag på landet. Og er du første på tur så kom gjerne innom oss på en kopp Nespresso og ei lita vaffelplate.

Min gamle mormor var ei god gammeldags bondekjerring. Født i 1907 på Vestby gård i Degernes og gifta seg litt lenger ute i bygda til Heller gård. Når man har sånne røtter sier det seg jo nesten selv at man har lært litt i allefall og når man i tillegg har levd hele barndommen med sin bestemor i samme hus så har man jo plukket opp et og annet om både vaffelsteking og stell av "blommæne" som min gamle mormor sa. Jeg husker fortsatt godt at jeg satt på kjøkkenbenken til mormor mens hun stekte sine berømmelige vafler. En i vaffeljernet og en i barnebarnet, den stakkars lille blonde gutten var jo så skranten i kroppen at litt næring det måtte man jo få i han. Det er mange år siden min bestemor stekte vafler, det er mange år siden hun gikk krokrygget å stelte i rosehekken rundt huset hjemme også, det er strengt tatt mange år siden jeg var skranten i kroppen, for noen liten flis er jeg ikke lenger og.... jeg er vel kanskje heller ikke like blond (i allefall ikke på toppen).

Men tilbake til rosene. Det er noe eget med roser. Jeg bare må ha roser. I vinter daua siste rest på terrassen på urban østkant. Ikke mye stas der for tiden, men er man på østkanten så er man, da skal det jo være litt slitent og ruskete, det hører liksom med på østkanten det. Det er en del av det å ikke være så bemidlet, ulikt de som bor på Egenes og Våland med sine velstelte hager og hvitmalte hus. Men i min campinghage derimot, der har det begynt å blomstre. Røde roser i full blomst, de hvite bunndekkende fortsatt i knopp, og den rosa klatrerosen ser jammen ut til å trives i le av Berlinmuren den også.

Nå lurer du sikkert på om jeg har magiske fingre som får disse til å trives så fantastisk godt der nede på campingen. Det har jeg, samt en god porsjon med tolmodighet til å gå rundt å sørge for at de får akkurat passe mengde med vann og næring slik at de kan vokse seg store og fine i løpet av sommeren. Lavendelen er plassert der etter råd fra min gamle mormor, slik at ikke lus og annet utøy går til total angripelse. At man i tillegg må godsnakke med de er noe alle vet. Og har du sangstemmen i orden så hjelper det også på. Benytt alle midler du har, så får du samme perfekte resultat som meg.

Det er jo sånn når man har sitt sted på landet at forpliktelsene følger med, man skal vedlikeholde både hus og hage, samt det gode naboskap. Å vedlikeholde naboskapet går i grunnen ganske greit av seg selv. Ikke visste jeg at det kunne være så trivelig å bo med fire meters avstand til naboen, kun adskilt av noen få cm tykke vegger på den norskproduserte campingvogna. Slipper du en fis så hører naboen det, er du en hyler så vet naboen neste dag at du akkurat har hatt deg, men man innser ganske så fort at det samme gjelder jo for naboen, så, da er det bare å slippe løs når det presser på. Det nytter ikke å være sjenert eller prippen der nede på landet. Fordelen derimot med å bo så tett er jo at det er kort vei til gode råd og assistanse når man skulle ha behov for det. Man må tørre å innrømme at man av og til gjør en tabbe. Sånn som for eksempel da vi skulle fylle bensin på gressklipperen. Det er noe alle vet at en bensingressklipper går på bensin og ikke såpe, men du verden så mye latter det skaper når man tør å innrømme at man tok feil av kanna og fikk en stor såpeboblemaskin fremfor en velfungerende gressklipper. Når Pompel og Pilt er på tur kan alt skje, så også dette.

Men når det kommer til fellesskapet da kan man bare drite i etiketten som råder i byens bedre strøk, her på campingen er alle like. St.hansbålet ble lagd på dugnad, dvs. andres dugnad, ikke vår, men vi var der og deltok i den sosiale dugnaden. Litt sånn som når man skal stille ut dyrene sine på utstilling første gang, når det kommer inn noe nytt. Studert litt på avstand, før man liksom slipper ut av buret sitt slik at folk kan snakke med disse nyankomne og se hva for noe de bringer med seg, annet enn Gucci  og Luis Vuitton. Ikke mye glamorøs livsførsel over Strøm og Hansen der vi begge er iført joggesko og allværsjakker med to særdeles lite glamorøse blomstrede sammenleggbare campingstoler og borettslagsmagnumen i kjølebagen. Godt mottatt i allefall av trivelige folk. Som du ser av bildet så er det mulig at det også kan ha kommet med et og annet på det bålet som ikke burde vært brent, og jeg kjenner at jeg nok må kompensere med å bevare noen ekstra m2 regnskog for denne feiringa her.

Jeg har lært en ting denne helgen, at det går fint an å ha mange besøkende samlet på få kvadratmeter. Det er bare et spørsmål om å tørre å bli kjent med hverandre og ikke måtte ha den obligatoriske ringen av hit men ikke lenger rundt seg. Og kjent det blir man, hvis man vil, og har lyst. Det er litt sånn, alle er velkommen, det er jo noe enhvær sær østlending har å lære av disse Siddisene. Jeg gleder meg allerede til neste helg.

Det har blitt søndag kveld når dette skrives. Man er tilbake i byen, Lervig Maritim, Stavangers beste urbane østkant. Med vannklossett, oppvaskmaskin, elektrisk justerbare sengebunner, innendørs parkering, og heis rett opp til utsikten over bydelens enkelhet. En arbeidsuke skal til å starte igjen før man nok en gang pakker crocks, premiekatter og seg selv i kjøretøy av Tysk premiumkvalitet og setter kursen sørover igjen. Mandag sender forresten TVN Camping på Øland kl 2030, så når dagen er omme skal jeg sette meg ned å se hvordan de steller hagene og pleier sine naboforhold.

Inntil neste gang. Vi prekæs