Jakten på gubbestakken.

Her om dagen feiret vi bursdag her i huset. Det var 17. mai, og tradisjonen tro bursdag her i huset. 35 år er gått siden min bedre halvdel så dagens lys. Som seg hør og bør var gave innkjøpt, og i mangel på oppfinnsomhet ettersom man opp gjennom årene har kjøpt seg gjennom digitale kameraer og andre gadgets har man kommet til et punkt hvor oppfinnsomheten liksom tar slutt. Men heldigvis har vi en nyåpnet Moods of Norway butikk som løste den bekymringen for i år. Beskjeden var klar, det blir ingen dyr presang i år da jeg akkurat har kjøpt nye felger til bilen vår, så egentlig burde jo det vært gave god nok.

Noen er sikkert klar over at i tillegg til at 17. mai er min bedre halvdels fødselsdag er denne datoen også Norges nasjonaldag. Gratulerer med vel overstått sier jeg. Håper du hadde en fin feiring hvor enn du feiret nasjonaldagen.  Et år rømte vi faktisk landet og feiret i Stockholm (det er noe med Østfoldinger og Sverige), det fungerte helt fint det også, så jeg dømmer ingen, det skal jeg ha. Her i huset har man et åpent sinn til det meste.

Nasjonaldagen ja..... eller den store kakedagen her i huset. Marsipankake i rødt hvitt og blått. I motsetning til mine noe begrensede talenter innenfor å nyte havets delikatesser har jeg det stikk motsatte forholdet til konditorens delikatesser. Kom med det, og inn og ned skal det om det så skal tvinges ned. Heldigvis deles denne lidenskapen med boligens andre beboer også, så derfor er 17. mai den offisielle kakedagen. Eller den store marsipankakedagen om du vil.

Mine egne fødselsdager har stort sett hele mitt liv blitt feiret med den berømte banankaken fra baker G.H Dahl hjemme i Rakkestad. Dessverre har jeg spist min siste banankake da bakeren stengte sine dører etter 99 års drift tidligere i år. Men det kommer nye tider, og nye kaker. En stor takk til Francois på Clarion i Stavanger for hans fantastiske marsipankaker.

For de uinnvidde som ikke har vokst opp i den litt rare og snerversynte kommunen Rakkestad og derfor ikke er innviet i den berømte banankaka fra baker Dahl er dette en kake som er formet som en banan, den har gult marsipanlokk med brune sjokoladestriper utenpå. Kaken er fylt med en krem av nøttevariant. Den har altså avgått ved døden ved bakeriets nedleggelse, og har nok blitt gjenstand for de store samtaleemnene på hjørnet utenfor bolagsgården eller i loddbua i storgata. Nå var det strengt tatt hverken banankaker eller kaker forøvrig dette skulle handle om, men jeg har som kjent en medfødt koblingsfeil i hodet som gjør at det kan spore av litt.

Nasjonaldagen har de fleste årene siden mitt sorti fra mitt barndoms hjemfylke blitt feiret her i siddisland. I siddisland har de folketog, barnetog, russetog og NSB. På søttende mai frakter NSB folk til Stavanger for å delta i festlighetene. Her møtes Solafolk, Sandesfolk, jærbu og en og et og annet menneske helt fra Randaberg til stor feiring. De pynter seg i sine flotteste anntrekk. Det er sjeldent å se den såkalte jærbunaden på nasjonaldagen selv om det kanskje er den mest kjente her borte (jærbunad - rød eller blå varmedress fra Felleskjøpet), men derimot er rogalandsbunaden ganske så utbredt på søttende mai her i oljehovedstaden.

Det er altså her ordet gubbestakk kommer opp. Et lite glimt av lengsel til mitt fødested, Østfold, Rakkestad, Degernes.... Ok, jeg er faktisk blitt så gammel at jeg har innsett at jeg neppe kommer tilbake dit, men røtter mine river sånn i meg.  Det er litt sånn som gamle damer har det, de kan liksom ikke unngå å bruke blått leggevann selv om de aldri så mye ønsker å slutte.

Derfor har jeg innsett at nå skal det skje. Jeg skal bekjenne mine røtter for den allmene siddis. For til neste år skal jeg iføre meg gubbestakk fra Østfold.

Jeg har sett mang et kjent mannefjes i denne gubbestakken gjennom årene. Skal ikke henge ut noen, men kunne nevnt i fleng, men det er ikke alle som burde satt pengene sine i den for å si det forsiktig. Den er litt sånn rar og det gjør at er du for kort i drittfallet til å bære den ser du ut som du har sparkebukse med ytterjakke på deg, og er du litt for tykk blir du fort seende ut som en amerikansk fotball iført denne. Men jeg.... jeg er 186cm høy, passe slank, passe maskulin, og den kommer til å passe perfekt. Alt kler den smukke er et utrykk. Det stemmer.

Jeg har vært i gubbestakkbutikken, jeg har sjekket og målt, jeg har snakket med mutter for godkjennelse, min søster har også fått si sitt. En samboer sier det er dyrt, skal ikke nekte for det. 40 store skal de ha i Moss. Det er godt det er noe som er billigere her i vest. 

I morgen skal det tas mål, så til høsten er det klart. Og neste år skal både fødselsdag og nasjonaldag feires i gubbestakk fra Østfold. Jeg er Degernesing og Østfolding, bosatt i siddisland og jeg skal bli enda kjekkere enn før. Velkommen til visning Stavanger 2011.

Jeg elsker havets delikatesser.....

Det er den største løgnen jeg har servert i bloggen så langt. Jeg ljuger så det renner av meg her jeg sitter. Jeg kan rett å slett ikke fordra alt det folk kaller havets delikatesser. 

Du har sikkert hørt utrykket fisk er fisk og kjøtt er mat! JADA, kjøtt er mat, lenge leve fisken og dens artsfrender.

Når du er født midt ute på bondelandet hvor melka kom rett fra kua og på bordet, hvor mors hjemmelagede blodklubb var festmåltid etter at den halve grisen var i hus rundt juletider. Da må man jo forstå at man kan ikke på den andre siden tilbe havet og dets såkalte herligheter. Det hjelper lite på at min far, fiskeren fra det værdharde nord stod på sitt og forsøkte å innføre sin matkultur på bondelandet etter at han emigrerte fra en eller annen fjord der oppe. Kokt torsk. Ihelkokt torsk med margarin og poteter...... fantastisk. Min far elsker det sikkert fortsatt, men jeg derimot, klarer ikke lukta engang.

Jeg spiste alt frem til jeg var to år. Alt går i grisen er et uttrykk. Det stemte altså på meg frem til jeg fylte to. Da var det stopp. Etter det bestod mitt eksistensgrunnlag av tante Jorunns hjemmebakte brød med stekte fiskeboller, mors medisterkaker, puffet ris, mellombrød med salamipølse, samt grillpølse i lompe. Mer spiste jeg faktisk ikke. Det var hele mitt reportoar av hva jeg ønsket å putte i munnen frem til jeg var godt i tenårene.

Det har heldigvis bedret seg noe etterhvert som jeg ble eldre. Jeg spiste f.eks. kylling for første gang i slutten av tjueårene. Fisk er fisk og kjøtt er mat, mat skal ikke fly eller gå på to bein har også vært et av mine faste uttrykk.

Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe mer vemmelig en sjømat fortsatt. Dog har jeg måttet innse at for skams skyld så må man jo gjøre et forsøk på å være litt mer sivilisert. Liksom vise at man ikke er helt tulling fra bygda heller. Dvs. det avslører jo dialekten min, så tapt har jeg uansett på et vis.

Men ta f.eks. kamskjell..... bildet til venstre ser jo ikke akkurat ut som en delikatesse, men... de sier så at det er det. Så jeg åpner min kondisjonerte bygdegane og svelger unna. Takk lov for tilbehøret har jeg ofte tenkt. Tilbehøret kamuflerer og døyver det meste så lenge man unngår å tygge for mye på det man putter i munnen og skyller ned med tilbehør. En god chablis har aldri vært å forakte. Et lite glass musserende vin eller et digert glass Champagne.... Fantastisk, bruker det til alt, så også å holde fasaden ved en middag hvor havets delikatesser ligger der å vrir seg foran meg på tallerkenen. Forteller meg akkurat hvor store mengder jeg bør ha i glasset for å få ned mengden på tallerkenen. Nå spiser jeg faktisk kamskjell - jeg har rett og slett vent meg til det.

Jeg var på fiskerestaruant - Cornelius på holmen. En perle av et sted i den Bergenske skjærgården ligger Cornelius, maten rett opp fra sjøen, rett i panna, eller rett på tallerkenen. Du burde forsøke stedet om du en gang får anledning. Det var fantastisk. Arnfinn på fiskerestaurant. De tallerkenene der ute har aldri sett så mye som en svinekotelett eller en chillipølse. Og der var jeg!

Tilbehøret tenkte jeg når jeg innså at her var det langt tin nermeste 7eleven for en nødpølse mellom rettene jeg ikke spiser. Gjør som du pleier. Store mengder med tilbehør.

En fantastisk opplevelse der ute på dette stedet som er så fantastisk bygd opp, ligger å vipper i vannkanten. Tilbehøret og litt til... jeg gjør et forsøk, jeg vil jeg skal, men jeg får det altså ikke helt til. 

Gjestene våre var strålende fornøyd, jeg like så, jeg seirer litt etter litt gang etter gang. Jeg vil jeg vil, men jeg får det altså ikke helt til...

Jeg har jo forsåvidt forklaringen på min egen lille utfordring med sjømat også kalt havets delikatesser.

EKTE MANNFOLK SPISER KJØTT

Så enkelt er det. Ekte mannfolk skal ha litt å gå på når de skal ut å arbeide. Man må ha nok pondus til innse at ekte mannfolk spiser ikke kamskjell, østers og kråkeboller. Ekte mannfolk spiser biff og poteter med bearnaise.

Ekte mannfolk spiser pølser rå rett fra kjøleksapet. Ekte mannfolk vet hvordan en kotelett skal grilles til det ugjenkjennelige på kullgrillen for å så nytes sammen med en god porsjon firstprice potetsalat.

Så får det heller være så da, at man må deale litt med urmannen i seg selv, og av og til ta en smak fra havet, sånn for å sørge for at testosteron nivået ikke går helt bananas.

I sommer skal det grilles..... for ekte mannfolk spiser kjøtt.

Jeg er Østfolding og jeg skjemmes nesten ikke.....

Man skal ikke skjemmes av hvem man er eller hva man kommer fra sa en gang en klok dame til meg. Det var min mor, som hadde tatt sin sønn på fanget og skulle fortelle han om livets realiteter som jo kan være så mangt for en liten blond pjokk på fire år.

Født i Fredrikstad, trasket sine første 7 år i Rakkestad de resterende 22 år i Degernes før han endelig kom seg bort fra mors fang og flyttet til oljebyen i vest.

Min mor har alltid fortalt meg hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg er byggefeltunge. En byggefeltunge er et barn som vokser opp på landet uten å komme fra gård. Et skjelsord -ja. Byggefeltunge..... vi var nybyggere, bodde i nybygd villa på "feltet". Kirkengfeltet.

Bare de ungene som hadde foreldrene sine med en eller annen odelsrett stod høyere i status rent sosialt sett i den kommunen hvor jeg kommer fra.   Riktignok er min mor fra gård, men den måtte jeg lengre ut på landet med, for jeg var altså ikke fra gård. Jeg var byggefeltunge enten jeg ville eller ei. Jeg kunne ikke kjøre traktor, jeg kunne ikke være med far på jordet å treske eller gjøre andre bondeaktiviteter.

Mine foreldre hadde heldigvis tatt til vett å bygd villaen jeg vokste opp i så stor at det skulle ikke være tvil om at min sosiale status allikevel hadde et visst nivå. Men jeg var fortsatt like mye byggefeltunge uansett hvor mye man vendte på det hele. Jeg har gårdsnavn knyttet opp til mitt slektsnavn, men, nei. bonde og bondegutt kom jeg aldri til å bli. Pussig hvordan man på landet har motsatt problemstilling som i byen. Hvis man på den tiden jeg vokste opp bodde i byen, men hadde slekt fra gård..... tenke seg til..... sosialt ikke bra. For meg var det altså omvendt.

Jeg var annerledes.... i hele min barndom har alltid noen fortalt meg at jeg var annerledes.... Har du noen gang tenkt over at hvis noen forteller deg noe lenge nok så begynner du å tro på det selv?!  Sånn ble det til slutt med meg. Jeg var byggefeltunge, jeg var annerledes. Jeg likte ikke å bli møkkete på hendene, jeg var ikke glad i hverken skogsarbeid eller pløying.

Jeg har alltid tatt meg f. på at jeg skal være meg selv, uansett hva andre mener og tenker. Fra den gang min mor fryktet at jeg skulle bli en innesluttet og uselvstendig fyr. Hvor hun i senere tid har uttalt at hun måtte jo forsøke å dytte meg litt fremover slik at jeg ikke ble akkurat det.... at hun så skulle dytte meg over kanten var vel ikke helt meningen, men.... sånn kan det altså gå.

Jeg er Østfolding, jeg skjemmes ikke, bare litt..... Jeg skjemmes mest av sneversyntheten, at alle skal bry seg med alt.

Møtte for noen år tilbake moren til en barndomskamerat av meg utenfor mitt barndomshjem. Hvor hun legger sitt blonde hode på skakke, setter opp sitt mest forståelsesfulle utrykkende smil og spør "hvordan går det med deg da? og hvordan har mor DET". Jøss, hvem er død nå tenkte jeg..... men hun siktet jo til hvordan min stakkars mor hadde taklet å få en sønn som meg.... altså en sånn sønn som er litt skeiv i skoene.

Heldigvis så vet folk på landet ikke bedre enn dette tenkte jeg, men det er pokker ikke rart det snart ikke er folk igjen på bygda heller tenkte jeg i samme slengen..... Den samme damen trodde visst jeg hadde flyttet til Stavanger for å leve ut mitt syndige liv. Sannheten er at jeg var lei av å jobbe i leketøysbutikken til Ole Jørgen, og jobbmuligheter i Rakkestad er det ikke så mange av med mindre man er nettopp bonde eller har et intenst ønske om å jobbe på eggesentralen.... så det var den virkelige årsaken..... men vet man ikke bedre er det like greit å la dem leve i troen på at de vet.

Mitt syndige liv kunne jeg levd utmerket vegg i vegg med denne damen om jeg hadde ønsket det. Hun hadde forhåpentlig skammet seg mer over sine egne fordommer enn hva jeg hadde gjort av å leve med henne i nabolaget.

Tilbake til Østfoldgutten...... det er nemlig noen ting man aldri kan ta fra en østfolding enten han er rett eller skeiv i skoa.

Bilær å båtær såm tutær å bråkær, det er jo ord som kjennetegner de fleste østfoldinger, så også meg.

Jeg har tidligere skrevet litt om bil og bilturer..... og de som kjenner meg har påstått at jeg er litt over gjennomsnittet interessert i biler, og spesielt for å være en slik fyr som jeg er.... Bil er moro. Jeg har aldri vært fasinert over å mekke bil og de tingene som gjør at man blir skitten på hendene, men jeg digger biler. Og i januar i år stod et nesten helt nytt eksemplar produsert av Bayersk kvalitet på plass i garasjen her i Breivikveien. O store lykke. Jeg er av de som bare må ned i garasjen for å se på bilen min av og til. Bare for å få bekreftet at den fortsatt står der og er min.

Og i dag var dagen for enda litt mer lykke, nye fine feite felger.... ok, her kommer hele harryfaktoren fra vokst opp i harryland frem. Jeg klarer meg greit uten laksetrapp, terninger og wonderbaum, det får jeg overlate til de som fortsatt bor i området å ha som sin spesialitet. Men felger måtte jeg ha. Restskatt eller ei. Det har vært en lang ventetid, men i dag var de kommet. Jeg har hele uka ringt Jæren dekk for å høre om de var på plass, så jeg følte vel de trakk et lettelsens sukk når de endelig kunne bekrefte at jeg kunne komme for å få montert dem på i dag.

Jeg har vært to turer nede i garasjen allerede for å se på dem. Og det var akkurat da det slo meg det jeg under hele min oppvekst var blitt fortalt av andre. Jeg er annerledes!  (-er det noe som heter felg fetish?)

Men jeg er stolt av at jeg er annerledes. Jeg er stolt av at jeg liker kule felger, at jeg er fra bygda, at jeg er bonde i byen (det tror de nemlig her), at jeg er østfolding i siddisland. At jeg sier ælj og ikke elg. Og jeg er himla glad jeg slipper unna bygdesladder og nabokoner.

Her om dagen oppdaget jeg forresten at naboen min er homo....... herregud, går det ikke an å ha enerett på noen ting i denne byen eller? På landet var jeg jo i det minste et visst ekstotisk innslag og et godt samtaleemne for nabokonene der de satt og bekymret seg for at jeg ikke ga min mor barnebarn. Nå er altså naboen min på andre enden av korridoren her homo.

Så sitter jeg her, med mine nye felger, byggefeltungen fra Degernes. I leilighet i byen til prisen av et stort gårdsbruk i Degernes. Jeg er Østfolding og jeg skjemmes nesten ikke....

Naboer.......

Som noen kanskje har fått med seg så bor jeg i et ganske tettbefolket strøk her på Stavangers beste urbane østkant, noe som innebærer naboer.

Mine naboer de kommer i mange innpakninger, og synes det passer seg fint å starte med en liten sang som du finner her: den jævla naboen som jeg synes er ganske dekkende. Min nabo bygger seg hus, og det er ikke et hvilket som helst hus han bygger seg. Ok, så skal det vel sies at det ikke blir en nabo til slutt, men det er en som står for bygget i allefall.

ÅÅÅ så fint det blir. Her kan vi leve side om side i vårt fargerike fellesskap. 14 nye naboer bare i vår retning i denne  arkitektonisk vakre bygningen. Her skal de boltre seg på over 60m2 med splitter ny bolig. Eller som utbygger skriver så fint i prospektet: fra 40-63m2 med spenstige løsninger, leiligheten som passer deg og dine behov. 34 leiligheter, Brevig Allèen.

Breivig-Allèen ligger i Lervig i Østre bydel, kort avstand fra Stavanger sentrum. Beliggenheten nær sjøen, båthavn, flotte turområder og sentrum er sentrale verdier man sikrer seg ved å bo her. Faen ta Breivig Allèen. En Allèe av betong.....

Riktig nok visste vi at dette skulle skje.... at vi fikk naboer, og at det blir mange. Men at de skulle bli så lite vakre, det var det ingen som sa noe om. Ei heller at de skulle bli så små og nusselige. Men det blir moro da, når alle skal benytte seg av sine få utendørs kvadratmeter samtidig når solen kommer på besøk, da blir det moro da. For da skal makta demonstrere..... Jeg har 30m2 med terrasse, omtrent identisk areal som alle disse 14 tilsammen har vendt mot oss HAHA. Men det blir sikkert fint, man kommer neppe til å føle at man er mye hjemme alene i fremtiden i allefall. Det er jo bare å gå ut på terrassen så har man alt det selskapet man måtte ønske seg.

Ikke for det, snakk om selskap..... det blir jo et og annet selskap av denne byggingen. De har jo så vidt begynt på blokk nr. 2 som dere her ser et eksempel på, skal si det er selskap jeg. Der står man på badet i det som fra bakkenivå er 7 etasje, og plutselig står det en mann rett utenfor baderomsvinduet. Artig.

Nå synes jo jeg det er litt moro å vise frem vinterens bestrebelser etter å få den perfekte bikinikroppen, men det går nå en grense, jeg vil da velge selv når jeg skal vise meg frem. Ikke alle trenger å se meg med usminket morratryne liksom.

Men neida her skal man vise seg frem, i all sin prakt for gud og hvermannsen...... for nettopp slik ser det ut fra mitt baderomsvindu.

Da er det jammen godt at man har investert i opp og nedjusterbare plissè gardiner fra Kirsch også på baderommet slik at man kan velge å vise frem den kroppsdelen som tar seg best ut til enhver tid.

Men takk og lov, her oppe i høyden har vi fler vinkler, å speide ut gjennom. Dette er jo bare den ene siden av vårt palass her oppe på toppen av Breivika. For fra de to andre sidene er det ingen sjenerende byggearbeidere å se, bare skjønn idyll og utsikt så langt øyet rekker. Og fler naboer. Den beste av de ser du på bildet under her. Heldigvis for at det fortsatt finnes noen mennesker med estetisk sans og grønne fingre. Det er som en fryd for øyet å se naboen ligger på alle fire med sin lille saks å trimmer plenen, luker i blomsterbedene og raker gårdsplassen fri for hjulspor. 

 

Gudsjelov sier jeg, for at det fortsatt finnes noen som har forstått det ansvar det innebærer å inneha hus og hage. Her er idyllen til å ta å føle på gjennom sommeren. Like sikker er jeg dog ikke på at disse setter pris på alle sine nye naboer. 

Altså, misforstå meg rett. Her i 504 er alt på stell. Blomstene er plantet for lengst i blomsterkassene, plassert på linje, vatret og målt opp etter alle kunstens regler. Men i alle perfekte bed finnes det alltid en mulighet for at det dukker opp et og annet ugress, så også her. Ugresset i dette tilfellet finner man i fjerde etasje. Eller for oss, rett ut, ned til venstre. Du ser kanskje hva jeg sikter til?

 

Her har det blitt festet, og her skal det festes igjen, glad og lykkelig ungdom som bare vil ha det moro. Og moro skal jeg si deg de har det. Og for deg som er hårsår anbefaler jeg deg å hoppe over det neste avsnittet, leser du videre så er det på eget ansvar. 

Det er moro å være ung, og dette er altså ungkarens svar på hytta i skogen. Her kan han gjøre som han vil, fri for mor og fars pekefingre og moralprekener.  Nedlegge damer på løpende bånd, vise trofeet stolt frem på terrassen etter at de har gjort sin nytte. Her kan gutta ta en øl eller femti, virkelig finne urmannen i seg selv igjen. Det er f.eks. utrolig praktisk at hele terrassen kan fungere som urinal all den tid toalettet faktisk er oppfunnet og finnes rett innenfor, men akk så praktisk å kunne være i ett med naturen. La for all del ikke meg forstyrre her jeg sitter å ser på. Det føles nesten som å se en episode av paradise hotel, bortsett fra at dette er live og ikke i redigert opptak. 

Herliga London seie nå eg. Men de er noen sjønnasser disse naboene, og det blir nok både bankdirektører, oljearbeidere og lærere av disse også til slutt. Så får vi gamlingene i 504 se mellom fingrene på det i mellomtiden. Takke de pent for at de sørger for at heisen står slik at vi får den sårt tiltrengte trimmen som folk i vår alder har så godt av. 

Naboer, de kommer snart til et sted nær deg.

Dagen da Hansen presset Strøm til å lage pizza fra bunnen av.

Hu hei hvor det går tenkte Hansen.

Etter gårsdagens raske besøk på legevakta, mens Strøm var på Scandic hotel i Haugesund, kom han endelig hjem i dag, som et slakt selvfølgelig. Var det annet å vente? Neppe. Vi Choicere sparer som regel ikke på kruttet når vi er på tur, så heller ikke Strøm & co når de inntar sildabyen.

Det er litt morsomt å tenke på, at man låses så fast i vanene sine. Tenk litt på hvordan ting egentlig fungerer i heimen. Den ene gjør sine faste ting, den andre sine. Kjønnsfordeling kaller de det -vi har ikke fler kjønn å fordele på vi. To av samme kjønn = rollefordeling. Swiffer er mann han og, ikke hjelp å få der heller.

Tygg litt på ordet -rollefordeling. Man fordeler roller. Hva er min rolle liksom? Ikke er jeg hovedforsørger, ikke er jeg ektemann, ei heller kone. Jeg har en rolle, min rolle er på kjøkkenet.

Pussig i grunnen. Er ingen gourmet, er kresen i matveien, synes enkelte matvarer er så ekle at jeg ikke orker å ta i de engang, men like mye, min rolle er på kjøkkenet. Hadde det ikke vært for puffet ris, mors medisterkaker og tante Joruns hjemmebakte brød med stekte fiskeboller på hadde jeg søren ikke vært i en rolle i det hele tatt. Dette var det jeg levde på gjennom barndommen.

Så sitter jeg her da, formen er fortsatt litt redusert, den hersens legen klemte så hardt i kroppen min at hadde jeg vært dame, og legen vært mann så hadde jeg beskylt legen for å være voldelig.

Søndag er pizzadag som nevnt tidligere her i vårt umøblerte hjem. I allefall når jeg avlegger hjemmet en lynvisitt på vei til en eller annen norsk by neste dag. Søndag skulle vært pizzadag, men et østlandsbesøk forandret de planene. Ut å spise -igjen! Hvis noen hadde ant hvor lei jeg er å gå ut å spise.... Det er nesten sånn at jeg føler det er en straff for at jeg har gjort noe galt. Nå gutten min må du gå ut å spise! 

Så søndag fikk jeg min straff, vi skulle ut å spise. Indisk. Ok, Indisk er langt bedre enn gourmet, det skal jeg innrømme, men..... jeg ville jo bare ha min pizzakveld. Arnfinns hjemmelagede fantastisk gode pizza med alt for høy varekostnad. Det var akkurat det jeg ville ha. I stedet ble vi geleidet til et sted jeg aldri hadde hørt navntet på -Mogul India, hvor inngangspartiet deles med en pub så brun at selv byens løseste fugler synes det er en pussig krysning av folk der i gangen. Det hjalp heller ikke på at trappen opp til denne restauranten var tapetsert i okergult og rødt..... du får liksom et hint i døra av hvor du er på vei.

Maten var dritbra. Ikke dritbra som i frykt for å sitte på potta resten av dagen, men rett og slett beste Indiske jeg har spist på det jeg kan huske. Tross okergule vegger, som påminner meg om at det var en tid for det også, bare ikke nå takk og lov. Jeg fikk min straff.

Tilbake til dagens lille under. Strøm lager hjemmelagd pizza. Formen min er så der.... jeg vil ha pizza, ingrediensene ble kjøpt inn til søndagens pizza som ble Indisk restaurantbesøk. Med kyndig hjelp fra sjefsstolen kommanderer jeg..... ca 8 dl hvetemel, en pk. tørrgjær, ca en halv ts salt, litt av hansens krydderblanding, og tja...... tell til fire når du har i oljen, så er du der sånn ca. Stakkars mann, men han tar det med fatning. (hvis jeg skal komme med en bitteliten innrømmelse så har han vel vent seg til kommanderingen min) ALTSÅ, misforstå ikke vi har rollefordeling her i toppen av Breivikveien. Jeg lager mat, han gjør alt annet! Så kom ikke med den. 

Det sies at veien til mannens hjerte går via magen. Bekreftet!

Og når oppskriften er min, og jeg følger nøye med, så føler jeg liksom at jeg er midt i programmet Master Chef hvor Hellstrøm med sine folk følger nøye med i amatørkokkenes utvikling hvor de gjør sitt beste for å kopiere mesterens oppskrift til ære for mesteren.

Juhu..... Hellstrøm og jeg :-) Den eneste forskjellen på Hellstrøms program og Strøms pizzabaking er at Strøm høyt og tydelig proklamerer at han er trøtt, og at dette er kjedelig og tar for lang tid. Haha.... Grandiosa tar 15 minutter..... ser den. Men med muntre tilrop fra min kommandoposisjon så er han nå på god vei og i trygge hender. Jeg har sjekka at deigen hever som den skal.... vi begynner å nerme oss et resultat. Jeg synes han klarer seg godt jeg.

Herregud, dette skulle vært meg, jeg lar meg ikke tvinge til noe, og definitivt ikke dagen etter ei rotbløyte. Et gammelt utrykk som ofte har blitt brukt her i huset er "alt for freden" mulig han har brukt det uttrykket inne i seg i dag. Og takk for det! Men akkurat som min straff er å spise ute en søndag er straffen å bo på Scandic dette.

Han har tatt sin straff med fatning. Det er åtte minutter igjen til dom skal felles. Så, da gjenstår det å si, håper maten smaker, velbekomme.

Kjære gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått..........

.......det var innledningen til min barndoms aftenbønn den gang jeg var liten blond og uskyldig. Mangt har skjedd siden den gang, og aftenbønnen forsvant vel en gang på slutten av syttitallet.

Vi skriver 20 april 2010. En 37 og et halvt år gammel mann sitter på toget fra Oslo til Stavanger og har plutselig en sang fra Pet Shop Boys dukket opp i hodet mitt ”what have i done to deserve this”. 

Jeg har aldri vært på Island. Jeg  har ofte hatt lyst til å reise dit mang en gang, og har tenkt at Islendingene, de har det beste av alt. Den eksotiske syngedamen Bjørk, vakre mennesker, bra  design, spektakulær natur , varme kilder og selvfølgelig vulkaner! Vulkaner, disse sovende monsterne som plutselig våkner til live og spyr ut lava, røyk og aske. Nesten litt sånn som Mordor i Ringenes Herre har jeg sett for meg denne vulkanske mystikken. Ei før har jeg tenkt at sagaøya Island skulle skape så mye harme og irritasjon som den har gjort de siste dagene.

Det hele startet med at en vulkan fyrte seg opp.  Akkurat litt sånn som en lunefull gammel dame med blått hår som bare venter på å stikke stokken sin mellom beina dine mens du svarer på mobilmailen i det du er ute på din daglige joggetur. Metereologisk institutt hadde ikke kontroll på vindretningene og dermed var helvete løs. 

Et helvete Europa, og til dels verden hadde glemt kunne forekomme,  og som i vår nyere tid heller ikke har forekommet på en stund........ men som bare lå der å ulmet..... bare for å slippe sin vrede løs på Europa, akkurat når de passet som dårligst. Akkurat da jeg bare skulle ha en svipptur til Oslo. To fattige dager og så hjem igjen. En kort tur, et par møter..... en helt vanlig dag på jobben.

Vi har jo ingen å skylde på har det vært skrevet i avisene.  Naturen sier de, for pokker, naturen, naturkreftene. 

Jeg skylder på meterolgisk institutt, det er de som ikke har hatt kontroll på vindretningen her. Hadde de sørget for at vinden blåste fra oss og ikke mot oss hadde jeg aldri skrevet dette. METEROLOGISK INSTITUTT sier jeg, det er de som har skylda. Ikke Islendingene, ikke, Norwegian, SAS eller NSB.

Så sitter jeg her da..... på vei mellom Oslo og Stavanger. I toget til NSB, stappa til randen av det man kan tenke seg av ferdefolk og fantepakk.

Ventet i det lengste, håpet at meterologisk institutt skulle fikse vindretningen, men Storm Weather senter har tydelig tatt de beste folka. Sikkert bedre betalt, og da må det jo gå galt når man ikke har de rette folka.

Bestilte togturen  søndag, samtidig som jeg booket flybilletten hjem, samme tid, samme by, samme destinasjon, to forskjellige fremkomstmidler. Luftens baroner, eller vinterens minst populære transportører, NSB. Det ironiske er at når alt går til helvete i lufta, da er plutselig NSB uten både forsinkelser og uhell........  jeg mistenker igjen meterologisk institutt for å ha en finger med i spillet.

Jeg er i ferd med å gå på toget, leser at luftfartsverket har endret reglene for askeflygning, og at hele luftrommet over mitt elskede Noregs land igjen er åpent for vingetransport.

.......Kjære gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, but what have I done to deserve this???

Jeg har flybillett i åpent luftrom (som nå ender i no show og betaling), hjem til mitt hjertens Stavanger hvor Linnærla sitter på terrassen å synger de vakreste vårsanger. Der hvor den firbeinte og den tobeinte sitter å venter på at far skal komme hjem og at harmonien igjen skal senke seg over det Strømske/Hansenske hjem.

Nationaltheateret stasjon første stopp. What have I done to deserve this....

Plassbillet på toget. Vogn 1, plass 50, NSB Komfort. Full pris 976,- for hærligheten, inkludert komfortplassen.

Hva faen har firemannsbord og sete mot kjøreretningen med komfort å gjøre? ”For bare 90,- i tillegg kan du sitte i vår komfortsone, med strømuttak, gratis kaffe og aviser, litt ekstra, litt mer komfort på reisen.” Du får også med på kjøpet en reise på over åtte timer gjennom vakker norsk natur.
Jeg har aldri følt meg så lurt i hele mitt liv. Hvordan et firemannsbord, med tre menn og en aldrende dame kan bli komfortabelt må noen ergonomer forklare meg. At toget i tillegg går bakover er heller ikke spesielt komfortabelt om jeg skal si det forsiktig?

Det er mer komfort i Ryanairs sparsommelige seter på en flight fra Haugesund til Stansted enn hva det er hos NSB komfort. (den turen har jeg gjort kun en gang og det til en pris av 5,- for billetten) Da hjelper det lite at det blant alle disse menneskene tross alt er en og annen karamell. Har knekt ei tann, så karameller kan jeg uansett ikke spise nå.

WHAT HAVE I DONE TO DESERVE THIS? ……….kjære gud jeg hard et godt, takk for alt som jeg har fått.

Jeg lover, jeg skal be min aftenbønn, jeg skal være snill og god.

Kjære gud. Tusen takk for alt jeg har fått, takk for at jeg har en fet jobb og en superkul leilighet med sjøutsikt og BMW i garasjen, trenger forresten litt større motor i den BMW en om du fikser det er du kjempegrei.

Kjære gud. Tusen takk for at du fant opp flyene, og tusen takk for at du fant opp NSB. Jeg ønsker meg privatfly til jul. Jeg er også glad du har funnet opp karameller, men kanskje ikke like glad i Karius og Baktus.

Kjære gud. Tusen takk for at du fant opp Swiffer og Lars, men kan du være så snill å finne opp en hushjelp til bare oss slik at det er ryddig og rent når vi kommer hjem fra jobb. -Når jeg tenker meg om trenger jeg egentlig en som kan vaske bilen hver dag også om du kan finne opp en sånn og?

Kjære gud. Kan du være så snill å finne opp NSB komfort på nytt, og vær så snill å finn opp askefrie vulkaner i samme slengen. Og kanskje gi sentralbanken på Island litt mer penger så ikke de sulter i samme omgangen om du er grei.

Kjære gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Jeg kommer ikke på mer å be deg om akkurat nå, men vi snakkes sikkert snart igjen når jeg trenger noe mer.
PS: pliiis, jeg trenger skikkelig en som kan komme å gjøre rent hjemme altså!!! 

.

Svinesund - en påskethriller i flere episoder. -andre del, svigermor og guttungen

Påsken 2010, den gamle steinbrua over Svinesundet har for noen år tilbake fått sin avlastning av en ny, bredere og bedre bro. Borte er den sneglende køen opp bakken, den gamle tollstasjonen har fått sin  etterlengtede avlastning av en ny og større tollstasjon med lastebilscanner for å kunne bedre avsløre smuglende reisende over denne grenseovergangen.

Den gamle E6 er byttet ut med en ny firefelts motorvei. Svinesund handelsområde slik det engang var ligger der fortsatt, men i redusert forfatning. Veteranen er brent ned, jeans og tobakslåven er revet, og det som engang var et beskjedent hagemøbelutsalg med en kjøttbutikk på Nordby har blitt erstattet av Norges største kjøpesenter. Nordby Shoppingsenter.

Svigermor, Lars, guttungen og jeg er på tur. Borte er fars sjokoladebrune Ford Taunus kjøpt på Mysen, erstattet med ny sort BMW, turbodiesel med Bærumsskilter. TV3 har lagd tv serie av dette mitt barndoms minne, hvor Bjørge fra Onsøy er en av stjernene. Akkurat der hvor tv kameraene er skrudd av kommer vi på besøk for selv å gjøre vår svenskehandel og storinnkjøp for påsken.

Alt er blitt stort på Svinesund, men selv om det er blitt stort er det fortsatt billig. Til og med løk er billig på Svinesund sier Bjørge. Mye billigere enn hjemme i Norge.

Svigermor skal ha røyk og bacon samt fløtepoteter til naboen. Guttungen skal bare handle det han trenger for påska, og Lars og jeg..... vi lar oss rive med i iveren over dette kjøpesenteret som har ekspandert så til de grader, og er lykkelige for at de ansatte ikke har valgt å iverksette den varslede streiken sin. For langtur har det blitt, det har tatt oss mer enn åtte timers kjøring for å komme til Svinesund, en overnatting inkludert. Det er klart vi er spente, nesten litt som i barndommens år hvor man håpet det vanket kinaputter, eller kanskje enda bedre, et nytt elektronisk spill, kanskje er det kommet en ny variant av Donkey Kong -om man var ekstra snill. Jeg kjenner en liten sitring i kroppen når vi entrer hovedinngangen,  et håp om at TV3s kamerateam står klar for å filme våre shoppingbevegelser denne onsdags formiddagen. Men skuffelsen slår meg brått og brutalt når jeg oppdager at borte er Bjørge og TV3, og jeg innser at de sikkert har tatt påskeferie og reist inn til Løkholmen camping.

Akkurat da slår det meg -herregud så stort det har blitt, Svinesund har vokst sammen til en eneste stor shoppingby. Er vi i ferd med å få et nytt Ullared rett ved norskegrensen? Med masse harry mennesker som står i kø for å kjøpe billig bakepapir! Nei, det kan ikke være mulig. Svinesund kan umulig ha blitt et sånt harry sted siden jeg tråkket mine små barneben. Her i den delen av Sverige som engang var en del av kongeriket Norge.Nei, Svinesund kan ikke ha blitt et nytt Ullared.

Svigermor har vært her før, hun forteller ivrig om hvor flott det har blitt, og hvor god mat de serverer på alle restaurantene, om hvor dyrt det har blitt i alle motebutikkene, det nytter ikke å handle der lenger. Men sigarettene koster halve prisen av hva de gjør hjemme i Fredrikstad. Vi begir oss inn i senteret, under kyndig guiding av svigermor. Til venstre er det bare sportsbutikker blir vi fortalt -vi tar rullebåndet opp en etasje i stedet.

Herregud her er det blitt svært -jeg kjenner østfoldgutten i meg våkner som et villdyr. Jeg har aldri preka så bredt på det jeg kan huske -og nettopp da føler jeg meg hjemme igjen. Jeg er tilbake der hvor jeg engang kom fra. En grensegutt fra Degernes, med SVT1 og 2 på svenskeantenna pappa hadde satt opp i sørveggen på den nybygde villaen hjemme på Kirkengfeltet.

Med iver går vi fra butikk til butikk, her har de Moods of Norway, Jack & Jones og Gottebiten -butikken med løsgodis til 69,- kiloen. Jeg kjenner jeg er i lykkerus. Klokka er 12, og vi er på Nordby Shoppingsenter, det fulkomne stedet for ren og skjær shoppinglykke. Glemt er barndommens minner om enkle boder, teltvarehuset og hønan agda.

Vi gjør oss ferdige med denne delen av shoppingen. I bæreposen har jeg to bokser med Renati hårvox, kjøpt på tilbud, mye billigere enn hjemme hos Modern Design frisør i Stavanger. Lars har kjøpt nye Moods sommersko og er allerede klar for årets ferie på Naxos. Herregud så lykkelige vi er!!!

Maxi mat here we come, this is true shopping with serious Norwegian oil money!

Har du sett en dagligvarebutikk hjemme i Norge har du sett alle, dvs. nesten. Man skulle egentlig tro at vi bor i et av østblokklandene når man ser på utvalget av dagligvarebutikker hjemme i Norge sammenlignet med hva de har på Nordby Shoppingsenter. Her på Nordby er til og med handlevognene store. De har handlevogner som går på strøm, nesten sånn som små golfbiler slik at man skal slippe å bli slitne i beina av matvarehandelen. Herregud så lykkelig jeg er!!!

Vi tar for oss av Ramløsa, øl med 3,5%, men det gjør ikke noe, man må bare drikke litt mer for å oppnå den samme effekten som man får av norsk øl.

Her dufter det nybakte svenske munkar, med vanilj, hallon og jordgubbsfyllning. Tre stk for 15 sek, det er for godt til å være sant. Jeg velger vanilj -herregus så lykkelig man kan bli.

Vi vet nesten ikke hvor fortsettelsen skal gå, det er som å gå på oppdagelsesferd i det gamle Akropolis i Hellas. Uansett hvor du snur deg og hvor du går finner du noe nytt og spennende du aldri har sett i en norsk Rema1000 butikk.  Kuttismen som Rema innførte for noen år siden har skadet oss tenker jeg. De har kastrert den norske matkulturen. Men her på Nordby blir vi som virile hannkatter igjen, på jakt etter mus..... eh..... bacon og svin -indrefilet fra Brasil. Og akkurat der vi trodde at nå har vi nådd vårt store klimaks, så merker vi at vi ikke er alene om et høyt og intensivt klimaks.

Klokken har blitt 13 og inn strømmer det på med fler handlekåte normenn. I grilldressen innkjøpt i teltvarehuset en gang i begynnelsen av 90 tallet, treskoene er byttet ut med moderne Crocks med smileys på. Men iveren er den samme og jaktinnstinktet like stort. Det kryr av folk. Jeg tenker, det skulle ikke være lov.

Det er unger, kællær og kjærringær over alt, de skubber og trekker i vogner og folk. Svigermor får seg et dytt i ankelen så hun får vondt og halter resten av turen. Uforskammede frekke mennesker tenker jeg, skade svigermor på den måten. Hvor ble det av den gamle høfligheten når man var ute å handlet, gikk pent i kø og hadde god tid?

Og ungene, HVORFOR skal man drasse med seg unger inn i et shoppingsenter? Det burde vært en lov som regulerte dette, jeg tror jammen jeg skal komme med et forslag som riksdagen kan behandle. Unger har for pokker ikke noe der å gjøre, de har neppe en krone å handle for, så hva pokker skal de i et shoppingsenter? Nei, når vi var små ble vi pent plassert i hoppeslottet utenfor teltvarehuset til mor var tilbake med handelen pent nedpakket i sine medbrakte handlenett.

Men der, midt i irritasjonen over alt dette så finner jeg det jeg har vært på jakt etter hele veien........ himmel for en lykke. JEG ER LYKKELIG!!!

Det svenske baconet. Det er kjøledisk på kjøledisk fullt av denne deilige delen av den svenske grisen, og det til UNDER halv pris av hva man får det til hjemme i Norge. Jeg er lykkelig! Tre pakker for 34.90 SEK. Det er da man virkelig merker at man er kommet til Svinesund.

Etter dette kjenner jeg at lykken over det billige baconet har gjort noe med meg, jeg har blitt mer tolerant for alle de andre som også er der på jakt etter den samme rusen av lykke som meg selv. Vi handler pålegg, her er det råsjbiff og kokt skinke til øyet blir vått. Vi finner ostedisker så store som ei norsk Brustad bu. Og kjøttdeig, billig. Karbonadedeig sier svigermor, du skal kjøpe karbonadedeig for den svenske kjøttdeigen er så feit, ikke som den norske. Karbonadedeigen er bra. Jeg er glad jeg har med meg noen som både har erfaring og er kjent. Det kan så fort gå galt om man velger feil i Sverige.

Det er tid for kassekø. Vi har fylt vogna, vi er beredt for å begi oss ut på nye eventyr her på Svinesund.

Man blir sliten av å shoppe, vi er sultne, og skal forsøke en av svigermors anbefalte spisesteder. Det er slutt på tiden hvor matpakka i den rutete metallboksen og den medbrakte kaffen ble inntatt rett inne på norskesiden på høyre side der når du kom opp bakken fra tollstedet. Du husker kanskje det var der man stoppet etter en vellykket svenskehandel.

Klokka er 14 og det er kø, det er så lange køer, det virker som at ingen har hatt med seg matpakke, og alle skal forsøke det store utvalget med spisesteder, med så alt for få sitteplasser.

Et lite håp brer seg da et utenlandsk par reiser seg -guttungen huker tak i bordet, akkurat samtidig med det kommer ei dame fra Ørje "vi ble lovt dette bordet av de som satt her" sier hun.  Jævla utlendinger tenker jeg, kan ikke stole på noen, selv ikke et bord kan de klare å gi bort til anstendige folk. Bordet går til den gretne kjerringa i grilldressen fra Ørje og mannen Terje. Hun ser sint ut, jeg er rasende. Jeg går, dette kunne fort utviklet seg til en "cat fight". Jeg kjenner jeg gir opp, jeg må ha mat, men ikke her. Man får reise tilbake til sitt barndoms Svinesund. Det orginale. Vi pakker bilen og begir oss avsted.

Vi har fylt bilen til randen..... vi er klare, lykkelige, forbanna, og kjempesultne. Men løsningen er nær. Gamle gode svinesund, det orginale ligger der fortsatt. Det er påske, det er kaldt, men mat har de, og god er den. Gott og Grillat, vi besøker Emely og Kevan kjent fra Tv3. De er der begge to i gatekjøkkenet til Kevan. Gamle minner dukker igjen opp i hodet fra mitt barndoms svinesund. Tre like store perfekt formede kuler med svensk potatismos og grillad svensk korv. Selv smaken ligger der som om det var i går jeg nøt denne kullinariske tradisjonsretten. Jeg er lykkelig igjen. Borte er min vrede over den utelandske familien som ga bort bordet til Terje og kona fra Ørje, de kan bare sitte der med den flotte maten sin.

Emely har jeg her foreviget, sammen med maten hun serverte. Det er akkurat som jeg husker fra mitt barndoms Sverige. Vi er mette, vi er klare. Klare for å si farvel for denne gang. Påsken 2010 kan starte. Ringen er sluttet, og vi pakker koffertene for å reise på cruise. Du vet, et sånn kort cruise til Tyskland med Color Line.

Men det får jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Virkeligheten har kommet innover meg, jeg blir igjen kommandert til skjortestryking og andre huslige sysler før man skal ut på tur. For kanskje får man sitte ved kapteinens bord under en av hans middager og da må alt være i den skjønneste orden.