22.07.2011 Tenk om.....

Dagen som taler for seg selv, som startet som alle andre dager, og som eskalerte til å bli noe vi aldri hadde forestilt oss kunne skje vårt trygge lille land.

Min dag startet som alle andre fredager, man står opp, tar morgenstellet, sin første kaffekopp, og den første røyken. Larsen og jeg hadde vært på gladmat kvelden i forveien, en ganske så "fuktig" kveld sammen med gode kollegaer og venner.

Denne dagen skulle Jarle komme over fra Oslo til Stavanger for å være med på gladmatfestival, treffes for å ha en trivelig sommerhelg i Stavanger. Jarle, en av våre aller beste venner, som utvandra fra Kristiansand til Oslo for noen år siden. Han er bosatt kun få hundre meter unna der det smalt, dvs rett bak Deichmanske bibliotek. Jeg må innrømme at når tankene kommer etter alt det som har skjedd de siste døgnene i vårt lille land så kommer også tankene hva, hvis om dersom, tenk om.....

Jeg er mye i Oslo, jeg beveger meg alltid i området rundt regjeringskvartalet/Youngstorget, som er en helt naturlig retning å bevege seg i all den tid jeg som oftest bor på et av våre hoteller i dette området, og, at Jarle bor rett i nærheten.

Den første nyhetsmeldingen på nett går ut på at det har vært en eksplosjon i Akersgata.... Når man sitter i Stavanger tenker man jo ikke så mye over det hele når det kun er dette som står å lese på nettsiden.

Det var faktisk jeg som i sin tid fant leligheten til Jarle på Finn.no og proklamerte høyt og tydelig at dette var der han skulle bo, Jarle var enig, og leiligheten ble kjøpt. Det er pussig hvilke tanker man gjør seg i en helg som denne. Tenk om, hvis dersom......

Neste nyhetsmelding, er mer omfattende, alle har fått med seg hva som skjedde i området. Og jeg er kjent i det området der, alt for godt kjent, nettopp fordi en av mine aller beste venner bor der. Jeg kjenner også Jarle godt, Jarle skulle ut å reise, Jarle har aldri dårlig tid, Jarle liker fly, han liker å ha god tid på Gardermoen, men tenk om..... en tekstmelding bekrefter heldigvis det jeg egentlig visste. Han hadde reist i god tid, gått ut før det smalt og var allerede på Gardermoen.

Men tenk om, det er godt vi ikke vet, at vi ikke har denne krystallkulen som gjør at vi kan se inn i fremtiden og hva den bringer, samtidig hadde det av og til vært godt å hatt denne krystallkulen. For tenk om.....

Jeg skal si det som det er, mine tanker har gått i retningen, hvis jeg hadde vært i Oslo denne helgen, hvis ikke Jarle hadde skullet reise over til Stavanger. Det er så lite som skulle til for at man hadde vært midt oppe i det hele, nettopp fordi man beveger seg mye i området hvor eksplosjonen skjedde. Eller, om de jeg kjenner hadde blitt skadet, eller vært blant de drepte, nettopp fordi jeg for over tre år siden fant denne leiligheten til Jarle. Tenk om...... det er godt vi ikke vet, men tenk om.

Jeg er selvfølgelig uendelig glad for at mine nærmeste er i godt behold. Jeg har en annen kompis som var hjemme i Jarles leilighet i det det smalt, jeg har venner og bekjente som også bor og beveger seg i samme området hver eneste dag, alt for tett på der hvor hele verdens øyne har vært rettet de siste to døgnene.

Og dette er bare en liten del av den store tragedien. Tenk om.....  

Tenk om..... eller burde man egentlig tenke slik? Det er naturlig at disse tankene kommer, og jeg sier til meg selv at det er bra at disse tankene kommer. Det er bra at man bryr seg, at man tenker, har følelser og bryr seg om andre. Er det noe vi virkelig har sett de siste to døgnene så er det et land i sorg, et stolt land som samles om det som skjer. Vi har en unik kultur i en slik sammenheng, dette litt iskalde landet, med et folkeslag som tilsynelatende har nok med seg og sitt. Men når det virkelig gjelder så står vi samlet om det som skjer, enten det er sorg og fortvilelse eller lykke og glede.

Mine tanker går selvfølgelig til alle de som har mistet noen de kjenner, en søster, bror, tante, onkel osv.... Og jeg tenker på hvor heldig jeg selv er, som tross det hele står litt på sidelinjen å betrakter hendelsene. Det er vanskelig å ta inn over seg hva som har skjedd, men at det gjør noe med oss som nasjon og enkeltindivider er jeg helt sikker på.

Det kommer dager, uker, måneder og år etter dette. Vi vil alle huske det som har skjedd med avsky, sorg, fortvilelse. Men samtidig vil vi se tilbake på det som har skjedd med stolthet over at vi bor i dette frie demokratiske landet, hvor man tar vare på hverandre når det gjelder, står sammen. Vi mennesker er heldigvis utstyrt med den egenskapen at vi har evnen til å reise oss når vi har det som vanskeligst.

Tenk om...... akkurat nå tenker jeg på at når listene over omkomne offentliggjøres, hva da? Tenk om..... har jeg allikevel noen som er blant de som er rammet av tragedien? Tenk om...... Jeg er ganske sikker på at når det begynner å komme bilder og navn fra både Utøya og regjeringskvartalet, vil sorgen, fortvilelsen igjen blusse opp. For tenk om.....

Mitt lille land, VÅRT lille land. For tenk om...........




Til minne om alle de som er omkomne, og med tanker om alle de som er rammet av denne ufattelige tragedien. 

Arnfinn

Jeg er ikke blomsterfinn men har kanskje en grønn finger i allefall.

Som den erfarne leser har fått med seg har man jo blitt eier av landsted der nede helt i sør av Rogalandet. Ogna. Ogna beskrives som følger på Wikipedia:

Ogna er et tettsted sør i Hå kommune i Rogaland. Tettstedet har 363 innbyggere per 1. januar 2011, og ligger omtrent fire kilometer nord for Sirevåg og ca. 19 kilometer sør for kommunesenteret Varhaug. Geografisk sett ligger Ogna i det kupperte Dalane, like sør for det flate Jæren. Jærbanen stopper her, og turistveien Nordsjøveien går rett gjennom sentrum av Ogna. Det er lange, hvite sandstrender, og mange kunstnere har sitt tilholdssted i bygda. Like nord for Ogna renner Ognaelva ut, den er en rik lakseelv. I tiden 1838 til 1964 var Ogna egen norsk kommune. I 1964 gikk Ogna sammen med Varhaug og Nærbø kommuner til Hå kommune.

Vi har vært på Ogna i to måneder allerede, og gjenngrodde blomsterbed, ustelte bærbusker og den ene terrassen har allerede fått sitt sårt tiltenkte kjærlig pleie av sine nye eiere, dvs. den ene av de to beboerne. En vasker opp og støvsuger, og den andre tar hagen og alt ute minus plenklippingen, sånn er vår fordeling på landet.

Jeg er nok ingen blomsterfinn, jeg er gutten fra landet, mannen som har sitt daglige virke i Skandinavias største hotellkjede og driver med hoteller og sånn. Men jeg innser at skulle jeg gjort noe annet i livet mitt så skal man ikke se bort fra at jeg kunne funnet på å jobbet som landskapsarkitekt, gartner eller så, faktisk helt sant, synes det her er moro jeg. Jeg har jo bonderøtter så litt må jeg jo ha fått med meg hjemmefra i løpet av oppveksten. Men på den annen side, når hobby blir til jobb så er det kanskje ikke like sikkert at det er like moro, så jeg koser meg med hobbyen.

Det som er så stas med hage er jo det å tusle rundt, kjøpe nye planter, bli skitten på fingrene når disse blomstrende vekstene skal ned i jorden enten det er i et bed eller i en potte eller ti og luke litt når det kommer opp ting som absolutt ikke skal være der. 

Som bildene viser har jeg vært en bitteliten tur..... dvs. fem seks ganger på Clas Ohlson for å se om de hadde noe morsomt jeg kunne bruke til å gjøre en forholdsvis solid og veeldig massiv brun levegg til noe mer enn bare en stor kjedelig vegg, eller Berlinmuren som Larsen så dekkende har kalt den. Og den som leter den finner er det noe som heter. Tre stk blomsterpotter til Clas Ohlson pris kan man leve med. Når man i tillegg har leverandøren av sommerblomster rett på andre siden av veien så blir det jo supermoro. Hølland gård er et gartneri som ligger på Ogna. Det er de største og billigste sommerblomstene jeg noensinne har sett, så pakk med deg termosen og matpakka å ta turen ned for en dag på landet. Og er du første på tur så kom gjerne innom oss på en kopp Nespresso og ei lita vaffelplate.

Min gamle mormor var ei god gammeldags bondekjerring. Født i 1907 på Vestby gård i Degernes og gifta seg litt lenger ute i bygda til Heller gård. Når man har sånne røtter sier det seg jo nesten selv at man har lært litt i allefall og når man i tillegg har levd hele barndommen med sin bestemor i samme hus så har man jo plukket opp et og annet om både vaffelsteking og stell av "blommæne" som min gamle mormor sa. Jeg husker fortsatt godt at jeg satt på kjøkkenbenken til mormor mens hun stekte sine berømmelige vafler. En i vaffeljernet og en i barnebarnet, den stakkars lille blonde gutten var jo så skranten i kroppen at litt næring det måtte man jo få i han. Det er mange år siden min bestemor stekte vafler, det er mange år siden hun gikk krokrygget å stelte i rosehekken rundt huset hjemme også, det er strengt tatt mange år siden jeg var skranten i kroppen, for noen liten flis er jeg ikke lenger og.... jeg er vel kanskje heller ikke like blond (i allefall ikke på toppen).

Men tilbake til rosene. Det er noe eget med roser. Jeg bare må ha roser. I vinter daua siste rest på terrassen på urban østkant. Ikke mye stas der for tiden, men er man på østkanten så er man, da skal det jo være litt slitent og ruskete, det hører liksom med på østkanten det. Det er en del av det å ikke være så bemidlet, ulikt de som bor på Egenes og Våland med sine velstelte hager og hvitmalte hus. Men i min campinghage derimot, der har det begynt å blomstre. Røde roser i full blomst, de hvite bunndekkende fortsatt i knopp, og den rosa klatrerosen ser jammen ut til å trives i le av Berlinmuren den også.

Nå lurer du sikkert på om jeg har magiske fingre som får disse til å trives så fantastisk godt der nede på campingen. Det har jeg, samt en god porsjon med tolmodighet til å gå rundt å sørge for at de får akkurat passe mengde med vann og næring slik at de kan vokse seg store og fine i løpet av sommeren. Lavendelen er plassert der etter råd fra min gamle mormor, slik at ikke lus og annet utøy går til total angripelse. At man i tillegg må godsnakke med de er noe alle vet. Og har du sangstemmen i orden så hjelper det også på. Benytt alle midler du har, så får du samme perfekte resultat som meg.

Det er jo sånn når man har sitt sted på landet at forpliktelsene følger med, man skal vedlikeholde både hus og hage, samt det gode naboskap. Å vedlikeholde naboskapet går i grunnen ganske greit av seg selv. Ikke visste jeg at det kunne være så trivelig å bo med fire meters avstand til naboen, kun adskilt av noen få cm tykke vegger på den norskproduserte campingvogna. Slipper du en fis så hører naboen det, er du en hyler så vet naboen neste dag at du akkurat har hatt deg, men man innser ganske så fort at det samme gjelder jo for naboen, så, da er det bare å slippe løs når det presser på. Det nytter ikke å være sjenert eller prippen der nede på landet. Fordelen derimot med å bo så tett er jo at det er kort vei til gode råd og assistanse når man skulle ha behov for det. Man må tørre å innrømme at man av og til gjør en tabbe. Sånn som for eksempel da vi skulle fylle bensin på gressklipperen. Det er noe alle vet at en bensingressklipper går på bensin og ikke såpe, men du verden så mye latter det skaper når man tør å innrømme at man tok feil av kanna og fikk en stor såpeboblemaskin fremfor en velfungerende gressklipper. Når Pompel og Pilt er på tur kan alt skje, så også dette.

Men når det kommer til fellesskapet da kan man bare drite i etiketten som råder i byens bedre strøk, her på campingen er alle like. St.hansbålet ble lagd på dugnad, dvs. andres dugnad, ikke vår, men vi var der og deltok i den sosiale dugnaden. Litt sånn som når man skal stille ut dyrene sine på utstilling første gang, når det kommer inn noe nytt. Studert litt på avstand, før man liksom slipper ut av buret sitt slik at folk kan snakke med disse nyankomne og se hva for noe de bringer med seg, annet enn Gucci  og Luis Vuitton. Ikke mye glamorøs livsførsel over Strøm og Hansen der vi begge er iført joggesko og allværsjakker med to særdeles lite glamorøse blomstrede sammenleggbare campingstoler og borettslagsmagnumen i kjølebagen. Godt mottatt i allefall av trivelige folk. Som du ser av bildet så er det mulig at det også kan ha kommet med et og annet på det bålet som ikke burde vært brent, og jeg kjenner at jeg nok må kompensere med å bevare noen ekstra m2 regnskog for denne feiringa her.

Jeg har lært en ting denne helgen, at det går fint an å ha mange besøkende samlet på få kvadratmeter. Det er bare et spørsmål om å tørre å bli kjent med hverandre og ikke måtte ha den obligatoriske ringen av hit men ikke lenger rundt seg. Og kjent det blir man, hvis man vil, og har lyst. Det er litt sånn, alle er velkommen, det er jo noe enhvær sær østlending har å lære av disse Siddisene. Jeg gleder meg allerede til neste helg.

Det har blitt søndag kveld når dette skrives. Man er tilbake i byen, Lervig Maritim, Stavangers beste urbane østkant. Med vannklossett, oppvaskmaskin, elektrisk justerbare sengebunner, innendørs parkering, og heis rett opp til utsikten over bydelens enkelhet. En arbeidsuke skal til å starte igjen før man nok en gang pakker crocks, premiekatter og seg selv i kjøretøy av Tysk premiumkvalitet og setter kursen sørover igjen. Mandag sender forresten TVN Camping på Øland kl 2030, så når dagen er omme skal jeg sette meg ned å se hvordan de steller hagene og pleier sine naboforhold.

Inntil neste gang. Vi prekæs

Oppsummeringen

Jeg innser at det tar lengre og lengre tid mellom hver gang jeg skriver noe.... Dvs. skriver gjør jeg i grunnen hver dag, men å sette ned mer enn en linje eller to i statusoppdatering på FB, nei, det tar ofte litt lengre tid, tid man ikke har for mye til overs av.

Så, skjer`a lissom? Ingen ting tingeling? Det kan du så saktens spørre om. Siden forrige innlegg 7. mars..... så har jo tiden bare rent av sted. Det startet med familiepåske i harrlyland, denne gangen med to homoer, og to firbeinte i Bayersk kvalitetskjøretøy til Gressvik. Det har etterhvert blitt det vanlige det, å reise hjem til vårt elskede Østfold for å tilbringe litt kvalitetstid med familie og venner.

Det var også under denne uken med påskefri at Hansens landstedsplaner blusset opp igjen. I grunnen var hele landstedstanken lagt på is, dels på grunn av jobbrelaterte spørsmål, og dels på grunn av at det er jo så inn i hekkan vanskelig å finne den riktige plasseringen av landstedet.

Svaret skulle vise seg å være nærere enn hva jeg hadde trodd..... finn.no

Jeg har en liten greie, dvs. jeg har jo mange greier, og en av de er finn.no. Det finnes ikke den boligannonse jeg ikke har sett i Stavanger gjennom de siste årene. På finn.no finnes det mye man kan kjøpe og selge, og i underkategorien til bil finnes campingvogn. Og akkurat den underkategorien forvillet jeg meg inn på, og fant en annonse for "landsted på rot" Dvs. i flg en kompis av meg så kan det ikke kalles landsted om det er under 50m2, men det driter jeg i, for dette er på landet, og er vårt sted. Ergo, landsted. Hvorfor skal folk være så opptatt av størrelsen liksom?

Uansett, kjapp dialog med han jeg deler hus- og dyrehold med, så var selgeren kontaktet, visning bekreftet umiddelbart etter hjemkomst fra ferie, og..... avtale med Larsen om at ser det bra ut så kjøper vi der og da. Hvis du leser hva jeg skriver jevnlig, eller kjenner meg godt så vet du jo at det er bare slik ting fungerer hos oss. Kjappe beslutninger, ingen unødvendige overveielser for å få ting unna. Og plutselig var vi eiere av en ti år gammel Norskprodusert campingvogn med tilhørende Norskprodusert Isocamp på 21m2.

Omgitt av brunbeisede levegger, terrasser, grønt gress (som må klippes ganske ofte er jeg redd), bærbusker, rododendron og utepeis. Landsted, vårt sted, som ikke koster en halv formue, som man kan drite i å reise til hver helg og ferie med god samvittighet nettopp fordi det ikke koster all verden. Så får det heller være det samme at det ikke oppfyller 50m2 regelen om landstedsstatus.


Jeg har jo nevnt dette med campingvogn i et tidligere blogginnlegg, men tror egentlig at folk trodde at dette bare var nok et av mine gale påfunn som sikkert går over bare han får roet seg litt. Men der tok de jammen meg feil. Det er en ganske så bevisst ung herremann dere har med å gjøre skal jeg fortelle. Så, nå er det gjort. Riktignok ikke nytt og urørt av andres kropper og hender, men dog, forsiktig berørt av de som har eid det før.


Bildet som ligger i toppen av bloggen her er tatt fra stranden som ligger rett ved landstedet, så hvem trenger vel paljetter i Sitges, bamseklubb på Mallorca eller cruise i middelhavet når man har dette rett utenfor døra. Kjøpt og betalt med ærlig og hardt opparbeidede hotellpenger. Så får det heller være at man må ta været litt med på kjøpet, men en regnskur og litt stiv kuling av og til har da ikke forhindret folk fra å slappe av i billige møbler fra Ikea og Kanal Digital på parabolen.


Oppsummeringen ja...... skal vi se.


Kjøpt landsted - done
Bestilt ny bil - done
Vært i utdriktingsslag - done
Arrangert utdriktningslag - done
Vært i bryllup - done
Vært på bryllupsfeiring i Odense - ja, der kom man faktisk hjem fra i går!


Er du klar over hvor langt det er til Odense fra Stavanger? Først setter man seg i et tysk kvalitetskjøretøy å frakter seg selv, Larsen og naboen i nr. 19 til Kristiansand. Der tar Colorline over transportetappen i tre timer og femten minutter, før man igjen legger avgårde i tre og en halv time på de danske landeveier. Man passerer Bilka i Ålborg, en annen Bilka på venstre side av veien, stopper å tisser litt på en enorm rasteplass, passerer sin gamle arbeidsgiver Massive på høyre hånd, registrerer at der var det ingen aktivitet lenger,  før man ankommer broa som tar en over til Fyn og HC Andersens fødeby. Hele veien til lyden av en til stadig potetgullknaskende passasjer i baksetet. Videre derfra langt langt avsted finner man plassen man skal feire bryllup. Tolv timer på reise for å komme seg på fest. Vielsen var jo allerede foretatt i fødelandet, men her nede skulle det velsignes, og festes.

Stedet for begivenheten, eller "the centre of love" om man vil, er en gammel gård litt utenfor Odense by. En hvitmalt klassisk gårdsbebyggelse med plass for både hest og kjerre, samt mer moderne fremkomstmidler. Overnattingsmuligheter for familie og spesielt inviterte, samt langveisfarende på motorsykkel med soveposen i bagasjen.

På sjakkmønstret gulv i storsalen fikk man servert kaldsprengt Dolly Duck til forrett, den møreste mørbrad til hovedrett, og etter bruden, eller var det brudgommens (ække så lett å vite hvem som er hvem i sånne homofilerte begivenheter) evigvarende tale til folket kom også den velsmakende mangosorbeten på bordet akkompagnert av nøtter og sjokolade. Så får man heller tilgi det danske cateringselskapet som ikke forstår forskjellen på sky og saus. Eller kan man faktisk skylde på trykkeriet for feil i menykortet?

Jeg må si at jeg lar meg imponere. At over 70 nordmenn tar turen til Danmark for å gå i kirken og feste er i seg selv en bragd spør du meg. Spesielt med tanke på alle rogalendingene som normalt sett ikke kjører lengre enn til Kvadrat uten å be om både nistepakke og penger til bom og bensin fra de ansvarlige. Som du sikkert forstår, det er ikke selve stedet som imponerer mest, men det faktum at det fortsatt er mulig å få folk til å ferdes i dagevis for gratis mat og fri bar en lørdagskveld.

Fest er moro, om så det er i Danmark har jeg innsett. Har da festet i Danmark før må vite, faktisk på eksakt det samme stedet for ca halvannet år siden da brudens, eller var det brudgommens bror samlet til fest og velsignelse i de samme vakre omgivelsene.

Det morsomme med slike samlinger er jo at det blir nesten som når man var på leirskole i sine yngre dager. Bor sammen, deler bad, spiser på angitt tid i spisesalen og går til sengs når man får beskjed om å være stille. Litt sivil ulydighet hører også hjemme, så når de ansvarlige har lagt seg kan man fint fortsette i håp om at man ikke blir oppdaget og må stå skolerett for leirskoleledelsen morgen etter.

Det er hyggelig på leirskole har jeg lært etter denne helgen, man kommer tett, veldig tett innpå alle leirskoledeltakerne, og blir kjent med nye som så raskt blir til nye lekekamerater på Facebook, slik at man kan invitere disse til nye opplevelser utenfor leirskolen. 

Jeg vil med dette rette en stor takk til alle som var med på å gjøre oppholdet i Danmark til den fantastiske opplevelsen det ble.

Det er snart tid for nye opplevelser, de står i kø har jeg innsett. Neste opplevelse jeg har tenkt å dele med dere er et skrått blomsterblikk. Der vil dere få lære litt om hvordan det er å ha hage med tips og råd til stell og pleie for å få et vakkert resultat. Jeg nevner noen stikkord som gjødsling av plen, stell av prydbusker, samt luking av blomsterbed og rosestell. Alt kommer i neste blogginnlegg og har du et tema du vil ha besvart så send inn spørsmål under så skal jeg forsøke å ta det med.

Inntil da - Vi prekæs

Om VM, melodifestivalen og sånt.

Det skjedde i de dager at Norge skulle arrangere verdensmesterskap på ski. Bartebyen i nord arrangerte sitt tilsvarende skirenn i 1997, og Oslo hadde sitt siste ski VM i 1982.

Jeg husker ski VM i 1982, ikke pga. prestasjonene sånn sett, jeg var jo bare et lite barn den gangen, men vi har jo alle sett Oddvar Brå brakk staven noen tusen ganger de siste 29 årene, og vi har alle blitt spurt om hvor vi var når Brå brakk staven. Jeg for min del satt hjemme i Kirkengfeltet, garantert med fatter foran skjermen hysjende på søs og meg mens han så dette skirennet.

Det jeg faktisk husker fra 1982 er sangen og elgen - maskoten som som ble hugd til pinneved etter arrangementet og varmet en og annen frossen Oslo beboer. Men sangen den fant jeg igjen på YouTube Gullfeber med Anne-Lise Gjøstøl og Kjell Fjalsett.

Artig egentlig hvis du tar deg tid til å høre på sangen, den er faktisk høyaktuell for dette VM også. At det ble gullfeber det er det vel neppe noen som ikke har fått med seg.

29 år har gått. Annie - Maria, Idol - Maria, GP - Maria, Sound of Music - Maria står på scena med Glorious

noe av det mest pompøse denne blonde syngedama som sang seg inn i alles hjerter med struttehåret i Idol. Det hele så velregissert, så polert at selv gullsmeden på hjørnet blir full av missunnelse over denne skinnende polerte låta. Morsomt det der med sanger til slike arrangementer. Bartebyen dro frem sine gamle gode artister og smørte sammen en sang full av bjelleklang og annen vinterstemning, Snørosa het sangen - er det noen som i det hele tatt husker den? Tre små kinesere, han Åge og DDE med fler. 

Når jeg sitter å drar i gamle idrettslåter her kommer det jo opp fler, under OL på Lillehammer i 1994 kom dama med håret, Kate Gulbrandsen opp med denne låta Welcome to Lillehammer.

Så kan du jo spørre deg hva jeg vil med å trekke frem alle disse idrettslåtene? Jo, jeg har nettopp innsett at jeg er ekstremt sportsinteressert. Hvorfor? Jo, for å lett forklare det hele. Jeg har jo tidligere skrevet at jeg er sånn passe opptatt av Eurosong, melodifestivalen eller melodi grand prix som det også kalles. Det er idrett, Grand Prix er idrett, full av idrettstjerner, det var du kanskje ikke klar over.

Men se nå her.

Anne-Lise Gjøstøl deltok i grand prix i 1976 med sangen Alltid en vind

og i 1979 forklarte hun oss Hva er vitsen med en sang i samme konkurranse

  I 1980 deltok Åge Aleksandersen med Bjørnen Sover.

Kate Gulbrandsen deltok i 1987 med sangen alle husker mest på grunn av hennes høye hår, Mitt liv.

Og jammen har ikke Maria fra Senja også deltatt i samme konkurranse med Hold on be strong fra 2008

Så, med dette sier jeg egentlig at det er ikke noen forskjell på Grand Prix eller VM, det er akkurat samme greia. Det har fulgt hverandre i alle år, Grand Prix og skirenn. De har alle enten de er artister eller skiløpere link til Grand Prix og VM på ski i årene de har vært på topp.

Det er mange ting Svensken ikke kan slå oss i og det er for eksempel VM på ski på hjemmebane. De kan sitte der med sitt Vasalopp, skryte av prestasjonene, men hva er vel det når alle de virkelige heltene er i Oslo og konkurrerer om gullet mens svenskene går knekkebrødskirenn.

Normalt sett slår svensken oss i melodifestival, men i år tror jeg jammen meg ikke de får til det heller. Riktignok har sender vi fjaset Haba Haba til Tyskland og finale (jeg skal spare deg for sangen for den er så skrekkelig at selv kattene går å gjemmer seg når den spilles) , Svenskene bestemmer seg først på lørdag hvem de skal sende, men de sender i allefall ikke den låta alle ville skulle vinne sistesjansen nå på lørdag pga. rot i stemmene. Jenny Silver, en ekte melodifestivaltjej, men hun er i allefall mitt års vinner.

 

VM på ski er over, Maria, Petter, Marit og Therese har gjort jobben for denne gang. Jeg var i kollen å så Petter ta stafettgullet, akkurat som jeg var i Telenor Arena i fjor å så Didrik bli slått av Lena.

Det er lett å la seg rive med av konkurranser, det er lett å være Norsk, for det er i medgang vi blir enda mer patriotiske, det viktigste er å vinne, ikke å delta. 

Jeg avslutter med Prima Veras oppsummering på dette med å være best. 

 

En nyttårsaften, en gubbestakk, en familie og et bryllup. Kan man stå hvit brud når man har pult?

(Advarsel, sterke ord, uttrykk og ytringer i teksten. Du er herved advart, mulig det allerede var for sent)

Herregud så fort tiden går. Igjen sitter jeg på toget, har innsett at det miljøvennlige alternativet er ganske ok. Jeg er på vei sydover fra statsministerskole i Oslo  – til Kristiansand.

Har med meg en bok, hastekjøpt på Oslo S, eller Grand Central som noen kollegaer av meg har døpt vårt nye hotelltilskudd i den gamle østbanehallen. Innser at konsentrasjonen etter ukas begivenheter heller er så som så, så da er det lettere å få fart på hendene, tømme seg litt på tastaturet her man sitter og ikke har annet å gjøre.

Tankene mine er på vid vandring som vanlig. Det har vært et utrolig hektisk år jeg har lagt bak meg. I Desember fikk vi beskjed om at vi skulle omorganiseres på jobben…… tygg litt på ordet – omorganisering.

Litt sånn som man gjør når syltetøyet og brunosten bytter plass i kjøleskapet. Sånn har vi gjort det på jobb, og for de som har omorganisert kjøleskapet noen gang vet godt hvor slitsomt det kan være. Man må finne korrekt plass til alt man har der. Man tar tingene ut, setter de på benken, begynner å sette de inn på nytt samtidig som man tar ut hyllene, vasker de, klargjør og setter de inn igjen på nye plasser for å få brunosten, syltetøyet, leverposteien og salamipølsepakka til å passe inn akkurat slik man hadde tenkt seg for igjen å få plass til alle de nye tingene man har sett for seg kommer til å gjøre matlagingen enda bedre.

Og tenke seg til……. Rett før det hele startet hadde man helt andre tanker i hodet, man tenkte ikke på hverken plassering av brunost eller leverpostei. For en søndag kveld hvor jeg sitter i  min hvite designstol på Stavangers beste urbane østkant, ca 3 og en halv uke før det nye året stod blankt og urørt sender jeg en litt tilfeldig mail til Stavanger Tinghus – ”har dere ledig tid for en vielse 31. januar?” akkurat så kort var mailen. Svaret kom dagen etter at jo, kl 1100 var det ledig tid, om vi ville ha den? Omorganisere den private delen av meg var tankene mine. Ny stillingsbeskrivelse om du vil. Lite visste jeg da at jeg skulle gå fra samboende olje og energiminister til statsminister med statsministerfrue.

Jeg hadde jo ikke snakket med brura engang, men som den romantiske personen jeg er, blir min korrespondanse med tinghuset videresendt til min utkårede gjennom over åtte års samboerskap med følgende melding: ”skal vi ta denne?” Svar følger kort etter: ”OK”

Akkurat slik startet det som i ettertid har ført til utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger på vårt lille bryllupsstunt.

Jeg har aldri drømt om kids, storslått bryllup, hvit kjole og en fest som koster et helt lite statsbudsjett. (jeg er alt for glad i meg selv til å bruke masse penger på mennesker jeg strengt tatt føler meg forpliktet til å invitere. Folk man kjenner bare fordi man er i familie eller på annet vis har tilknyting men ellers ikke har noe til felles ) Nei hadde jeg hatt det lille statsbusjettet der hadde jeg heller tatt en mnd. fri fra jobben og reist til Gran Canaria.

Egentlig har jeg aldri drømt om å gifte meg i det hele tatt, jeg kan vel gå så lang som å si at jeg har uttalt at jeg aldri skal gifte meg. Det er en tanke som har modnes etter hvert som årene har gått, hvor man har følt seg trygg både på seg selv, og om den man lever med. Kanskje er det ok? Kanskje man burde, kanskje er tanken som har kommet gjentatte ganger. I sommer for eksempel holdt det hele på å skje…. Men som vanlig somla vi med papirene, og borte ble det hele slik det har blitt de tre foregående gangene vi har signert papirer men aldri fått sendt dem inn.

Det hele dreier seg egentlig om å finne ut hva som passer for seg selv har jeg innsett. Man er tross alt 29 år og definitivt ikke ukyssa lenger, sex utenfor ekteskapet har man også hatt… strengt tatt, hele rammen rundt det storslåtte bryllupet er egentlig ødelagt av et liv bokstavelig talt på skeiva. Man kan ikke stå hvit brud når man har pult.

Under alle normale omstendigheter bor jo hverken brura og brudgommen sammen før de gifter seg, man møtes med sine familier, diskuterer hvem som skal betale for kjolen, blomstene, maten og ikke minst spriten på den store dagen. Man diskuterer om man skal gjøre dette borgelig, i kirken eller på et pittoreskt lite sted på en strand i Sveriges skjærgård. Det er mye som skal ordnes.

Etter åtte år i synden som samboende ugift har jeg innsett at behovet for oppmerksomhet rundt tilgjengeligheten til mitt mest intime, mitt aller næreste er noe jeg skal dele kun med akkurat de aller næreste. Så ble det også til med denne begivenheten, kun de som man var nødt til å ha tilstede var tilstede under selve sermonien.( Visste du forresten at tiden det tar å lese en halv side med formell tekst, sette på ringer og signere ærklæringen er gjort på ca fem min? Det er så kort at selv jeg synes det kan bli i enkleste laget, men definitivt privat og nært.)

Det vi måtte ordne var svært enkelt – Jeg slenger en frase til Larsen mellom to reiser: ”burde vi kanskje ha ringer eller?” Hvorpå kommentar følger: ”Ja vi må vel kanskje det”. Akkurat sånn har vi det. Korte kommandoer, kjappe avgjørelser. Kjapt avgjort var for øvrig også forespørselen til våre to vitner. En melding på FB med papirene som vedlegg klar til å returneres ferdig underskrevet slik at vi skulle få godkjent hele greia.

Gubbestakken var allerede bestilt, dog innså jeg at den manglet enkelte elementer, men utrolig hva man ordner når man har press på seg til å ordne det hele. Strømper, tørkle, sko og skjorte ble hasteinnkjøpt klart til bruk få dager etter.

Det eneste man måtte angre på i ettertid om det skulle være noe er at min gode kollega og venn ble snytt for et brudepikeoppdrag, jeg innser at jeg gjerne skulle latt han få sin drøm gå i oppfyllelse å gå foran oss inn på tinghuset, med sin nystrøkne kjole og hjemmeflettede kurv strøende roseblader mens vi går opp mot dommerens bord. Sorry mac, men jeg lover på tro og ære at ved neste omorganisering, da skal han få lov.

Uansett, festen var planlagt måneder i forveien, gjestene invitert, menyen satt, kokken bestemt. De selv trodde ikke annet enn at en hyggelig nyttårsfeiring var på trappene……… HERREGUD så praktisk, gifte seg og så bli invitert på middag. Morsomt er det jo også når gjestene snaue seks timer før de skal feire nyttår innser at de skal i bryllup, det er nesten litt synd at det hele ikke ble filmet og jeg skulle gjerne spandert en tier for å se vertskapets reaksjon når de innså at sølvtøyet måtte på bordet og at billig stålbestikk fra Hardangerfjorden ikke var godt nok til festbordet. (strengt tatt er Hardangerfjordbestikk litt simpelt uansett, men ikke referer meg på det)

De som kjenner meg sier jeg er jålete, de som kjenner meg godt vet at jeg er det. Og jeg innrømmer det uten blygsel, jeg er jålete, dvs. jeg er veldig jålete, snobbete har noen sagt, men der går grensen, det er forbudt med sigarer i heimen hos oss. Med penthouse på beste urbane østkant, Bayersk kvalitet i garasjen, gubbestakken i klesskapet og sølvtøyet selvfølgelig liggende skinnende rent. Alltid klart for et av mine uforglemmelige levende lys selskap med Champagne og etterfølgende en deilig  kjøtt i ovn rett tilbredt med ømhet og kjærlighet. Jeg er sikker på at mange er utrolig stolte av å kjenne meg nettopp på grunn av dette.

Jåla Hansen liksom, fra Kirkengfeltet fra stedet hvor min mor nå endelig har fått bekreftet i beste nyhetstid på TV2 det hun alltid hardnakket har sagt: ”Det er ulv i skauen her asså”.

”Herregud hva sa mor?”, ”Sendte henne en sms dagen etter, har ikke snakket med henne jeg, men tror hun synes det var hyggelig”.

Mutter ringte nesten to uker etter det hele var over og gratulerte, forsikret meg om at man selv valgte hva som er rett og hvordan man bør gjøre tingene. Det er mamma n` sin det. Og jeg er gutten til mamma n` min, ingen tvil om det.

For, hvorfor skal mødre og svigermødre på død og liv ha regien på akkurat dette øyeblikket i livet? Sånt blir det bare bridezillaer av. En bridezilla er en som skal gifte seg, som hysterisk planlegger bordsetting, invitasjoner, menyer, blomsterarrangementer, år, ja årevis i forkant. Diskuterer med mødre, svigermødre, og tilblivende kone/ektemann (stryk det som ikke passer). En bridezilla får akkurat hva hun/han fortjener, verdens mest gjennomplanlagte feiring av den store dagen, men dønn kjedelig. En liten primadonna kan jeg nok være, men bridezilla, nei, der får du gå lenger inn til byen for å finne.

Kan egentlig livet regisseres og planlegges? Noen mener å tro det, men jeg mener de tar feil. Jeg har alltid levd etter regelen, du finner ikke prinsen før du har pult en frosk eller ti. Med dette mener jeg at du av og til må svelge litt og, ta det som kommer på en måte. Slik er det med omorganisering også, man bytter plass på brunosten og syltetøyet, ser hva man får ut av det, som oftest noe veldig bra man ikke hadde tenkt på før man forsøkte.

Så nå har jåla fra Kirkengfeltet fått prinsen og halve leil. 504, dvs 43m2 bolig og 22m2 terrasse. Georg Jensen Masterpiece lysestake til de fantastiske levende lys middagene, babyblått gjøkur. Dessuten aner jeg en ny Bayersk stolthet i garasjen om ikke alt for lenge………

Vi foreviget forresten seansen i tinghuset på film. Kanskje jeg en dag tar mot til meg å ser på den. 
.