Jakten på gubbestakken.

Her om dagen feiret vi bursdag her i huset. Det var 17. mai, og tradisjonen tro bursdag her i huset. 35 år er gått siden min bedre halvdel så dagens lys. Som seg hør og bør var gave innkjøpt, og i mangel på oppfinnsomhet ettersom man opp gjennom årene har kjøpt seg gjennom digitale kameraer og andre gadgets har man kommet til et punkt hvor oppfinnsomheten liksom tar slutt. Men heldigvis har vi en nyåpnet Moods of Norway butikk som løste den bekymringen for i år. Beskjeden var klar, det blir ingen dyr presang i år da jeg akkurat har kjøpt nye felger til bilen vår, så egentlig burde jo det vært gave god nok.

Noen er sikkert klar over at i tillegg til at 17. mai er min bedre halvdels fødselsdag er denne datoen også Norges nasjonaldag. Gratulerer med vel overstått sier jeg. Håper du hadde en fin feiring hvor enn du feiret nasjonaldagen.  Et år rømte vi faktisk landet og feiret i Stockholm (det er noe med Østfoldinger og Sverige), det fungerte helt fint det også, så jeg dømmer ingen, det skal jeg ha. Her i huset har man et åpent sinn til det meste.

Nasjonaldagen ja..... eller den store kakedagen her i huset. Marsipankake i rødt hvitt og blått. I motsetning til mine noe begrensede talenter innenfor å nyte havets delikatesser har jeg det stikk motsatte forholdet til konditorens delikatesser. Kom med det, og inn og ned skal det om det så skal tvinges ned. Heldigvis deles denne lidenskapen med boligens andre beboer også, så derfor er 17. mai den offisielle kakedagen. Eller den store marsipankakedagen om du vil.

Mine egne fødselsdager har stort sett hele mitt liv blitt feiret med den berømte banankaken fra baker G.H Dahl hjemme i Rakkestad. Dessverre har jeg spist min siste banankake da bakeren stengte sine dører etter 99 års drift tidligere i år. Men det kommer nye tider, og nye kaker. En stor takk til Francois på Clarion i Stavanger for hans fantastiske marsipankaker.

For de uinnvidde som ikke har vokst opp i den litt rare og snerversynte kommunen Rakkestad og derfor ikke er innviet i den berømte banankaka fra baker Dahl er dette en kake som er formet som en banan, den har gult marsipanlokk med brune sjokoladestriper utenpå. Kaken er fylt med en krem av nøttevariant. Den har altså avgått ved døden ved bakeriets nedleggelse, og har nok blitt gjenstand for de store samtaleemnene på hjørnet utenfor bolagsgården eller i loddbua i storgata. Nå var det strengt tatt hverken banankaker eller kaker forøvrig dette skulle handle om, men jeg har som kjent en medfødt koblingsfeil i hodet som gjør at det kan spore av litt.

Nasjonaldagen har de fleste årene siden mitt sorti fra mitt barndoms hjemfylke blitt feiret her i siddisland. I siddisland har de folketog, barnetog, russetog og NSB. På søttende mai frakter NSB folk til Stavanger for å delta i festlighetene. Her møtes Solafolk, Sandesfolk, jærbu og en og et og annet menneske helt fra Randaberg til stor feiring. De pynter seg i sine flotteste anntrekk. Det er sjeldent å se den såkalte jærbunaden på nasjonaldagen selv om det kanskje er den mest kjente her borte (jærbunad - rød eller blå varmedress fra Felleskjøpet), men derimot er rogalandsbunaden ganske så utbredt på søttende mai her i oljehovedstaden.

Det er altså her ordet gubbestakk kommer opp. Et lite glimt av lengsel til mitt fødested, Østfold, Rakkestad, Degernes.... Ok, jeg er faktisk blitt så gammel at jeg har innsett at jeg neppe kommer tilbake dit, men røtter mine river sånn i meg.  Det er litt sånn som gamle damer har det, de kan liksom ikke unngå å bruke blått leggevann selv om de aldri så mye ønsker å slutte.

Derfor har jeg innsett at nå skal det skje. Jeg skal bekjenne mine røtter for den allmene siddis. For til neste år skal jeg iføre meg gubbestakk fra Østfold.

Jeg har sett mang et kjent mannefjes i denne gubbestakken gjennom årene. Skal ikke henge ut noen, men kunne nevnt i fleng, men det er ikke alle som burde satt pengene sine i den for å si det forsiktig. Den er litt sånn rar og det gjør at er du for kort i drittfallet til å bære den ser du ut som du har sparkebukse med ytterjakke på deg, og er du litt for tykk blir du fort seende ut som en amerikansk fotball iført denne. Men jeg.... jeg er 186cm høy, passe slank, passe maskulin, og den kommer til å passe perfekt. Alt kler den smukke er et utrykk. Det stemmer.

Jeg har vært i gubbestakkbutikken, jeg har sjekket og målt, jeg har snakket med mutter for godkjennelse, min søster har også fått si sitt. En samboer sier det er dyrt, skal ikke nekte for det. 40 store skal de ha i Moss. Det er godt det er noe som er billigere her i vest. 

I morgen skal det tas mål, så til høsten er det klart. Og neste år skal både fødselsdag og nasjonaldag feires i gubbestakk fra Østfold. Jeg er Degernesing og Østfolding, bosatt i siddisland og jeg skal bli enda kjekkere enn før. Velkommen til visning Stavanger 2011.

Jeg elsker havets delikatesser.....

Det er den største løgnen jeg har servert i bloggen så langt. Jeg ljuger så det renner av meg her jeg sitter. Jeg kan rett å slett ikke fordra alt det folk kaller havets delikatesser. 

Du har sikkert hørt utrykket fisk er fisk og kjøtt er mat! JADA, kjøtt er mat, lenge leve fisken og dens artsfrender.

Når du er født midt ute på bondelandet hvor melka kom rett fra kua og på bordet, hvor mors hjemmelagede blodklubb var festmåltid etter at den halve grisen var i hus rundt juletider. Da må man jo forstå at man kan ikke på den andre siden tilbe havet og dets såkalte herligheter. Det hjelper lite på at min far, fiskeren fra det værdharde nord stod på sitt og forsøkte å innføre sin matkultur på bondelandet etter at han emigrerte fra en eller annen fjord der oppe. Kokt torsk. Ihelkokt torsk med margarin og poteter...... fantastisk. Min far elsker det sikkert fortsatt, men jeg derimot, klarer ikke lukta engang.

Jeg spiste alt frem til jeg var to år. Alt går i grisen er et uttrykk. Det stemte altså på meg frem til jeg fylte to. Da var det stopp. Etter det bestod mitt eksistensgrunnlag av tante Jorunns hjemmebakte brød med stekte fiskeboller, mors medisterkaker, puffet ris, mellombrød med salamipølse, samt grillpølse i lompe. Mer spiste jeg faktisk ikke. Det var hele mitt reportoar av hva jeg ønsket å putte i munnen frem til jeg var godt i tenårene.

Det har heldigvis bedret seg noe etterhvert som jeg ble eldre. Jeg spiste f.eks. kylling for første gang i slutten av tjueårene. Fisk er fisk og kjøtt er mat, mat skal ikke fly eller gå på to bein har også vært et av mine faste uttrykk.

Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe mer vemmelig en sjømat fortsatt. Dog har jeg måttet innse at for skams skyld så må man jo gjøre et forsøk på å være litt mer sivilisert. Liksom vise at man ikke er helt tulling fra bygda heller. Dvs. det avslører jo dialekten min, så tapt har jeg uansett på et vis.

Men ta f.eks. kamskjell..... bildet til venstre ser jo ikke akkurat ut som en delikatesse, men... de sier så at det er det. Så jeg åpner min kondisjonerte bygdegane og svelger unna. Takk lov for tilbehøret har jeg ofte tenkt. Tilbehøret kamuflerer og døyver det meste så lenge man unngår å tygge for mye på det man putter i munnen og skyller ned med tilbehør. En god chablis har aldri vært å forakte. Et lite glass musserende vin eller et digert glass Champagne.... Fantastisk, bruker det til alt, så også å holde fasaden ved en middag hvor havets delikatesser ligger der å vrir seg foran meg på tallerkenen. Forteller meg akkurat hvor store mengder jeg bør ha i glasset for å få ned mengden på tallerkenen. Nå spiser jeg faktisk kamskjell - jeg har rett og slett vent meg til det.

Jeg var på fiskerestaruant - Cornelius på holmen. En perle av et sted i den Bergenske skjærgården ligger Cornelius, maten rett opp fra sjøen, rett i panna, eller rett på tallerkenen. Du burde forsøke stedet om du en gang får anledning. Det var fantastisk. Arnfinn på fiskerestaurant. De tallerkenene der ute har aldri sett så mye som en svinekotelett eller en chillipølse. Og der var jeg!

Tilbehøret tenkte jeg når jeg innså at her var det langt tin nermeste 7eleven for en nødpølse mellom rettene jeg ikke spiser. Gjør som du pleier. Store mengder med tilbehør.

En fantastisk opplevelse der ute på dette stedet som er så fantastisk bygd opp, ligger å vipper i vannkanten. Tilbehøret og litt til... jeg gjør et forsøk, jeg vil jeg skal, men jeg får det altså ikke helt til. 

Gjestene våre var strålende fornøyd, jeg like så, jeg seirer litt etter litt gang etter gang. Jeg vil jeg vil, men jeg får det altså ikke helt til...

Jeg har jo forsåvidt forklaringen på min egen lille utfordring med sjømat også kalt havets delikatesser.

EKTE MANNFOLK SPISER KJØTT

Så enkelt er det. Ekte mannfolk skal ha litt å gå på når de skal ut å arbeide. Man må ha nok pondus til innse at ekte mannfolk spiser ikke kamskjell, østers og kråkeboller. Ekte mannfolk spiser biff og poteter med bearnaise.

Ekte mannfolk spiser pølser rå rett fra kjøleksapet. Ekte mannfolk vet hvordan en kotelett skal grilles til det ugjenkjennelige på kullgrillen for å så nytes sammen med en god porsjon firstprice potetsalat.

Så får det heller være så da, at man må deale litt med urmannen i seg selv, og av og til ta en smak fra havet, sånn for å sørge for at testosteron nivået ikke går helt bananas.

I sommer skal det grilles..... for ekte mannfolk spiser kjøtt.

Jeg er Østfolding og jeg skjemmes nesten ikke.....

Man skal ikke skjemmes av hvem man er eller hva man kommer fra sa en gang en klok dame til meg. Det var min mor, som hadde tatt sin sønn på fanget og skulle fortelle han om livets realiteter som jo kan være så mangt for en liten blond pjokk på fire år.

Født i Fredrikstad, trasket sine første 7 år i Rakkestad de resterende 22 år i Degernes før han endelig kom seg bort fra mors fang og flyttet til oljebyen i vest.

Min mor har alltid fortalt meg hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg er byggefeltunge. En byggefeltunge er et barn som vokser opp på landet uten å komme fra gård. Et skjelsord -ja. Byggefeltunge..... vi var nybyggere, bodde i nybygd villa på "feltet". Kirkengfeltet.

Bare de ungene som hadde foreldrene sine med en eller annen odelsrett stod høyere i status rent sosialt sett i den kommunen hvor jeg kommer fra.   Riktignok er min mor fra gård, men den måtte jeg lengre ut på landet med, for jeg var altså ikke fra gård. Jeg var byggefeltunge enten jeg ville eller ei. Jeg kunne ikke kjøre traktor, jeg kunne ikke være med far på jordet å treske eller gjøre andre bondeaktiviteter.

Mine foreldre hadde heldigvis tatt til vett å bygd villaen jeg vokste opp i så stor at det skulle ikke være tvil om at min sosiale status allikevel hadde et visst nivå. Men jeg var fortsatt like mye byggefeltunge uansett hvor mye man vendte på det hele. Jeg har gårdsnavn knyttet opp til mitt slektsnavn, men, nei. bonde og bondegutt kom jeg aldri til å bli. Pussig hvordan man på landet har motsatt problemstilling som i byen. Hvis man på den tiden jeg vokste opp bodde i byen, men hadde slekt fra gård..... tenke seg til..... sosialt ikke bra. For meg var det altså omvendt.

Jeg var annerledes.... i hele min barndom har alltid noen fortalt meg at jeg var annerledes.... Har du noen gang tenkt over at hvis noen forteller deg noe lenge nok så begynner du å tro på det selv?!  Sånn ble det til slutt med meg. Jeg var byggefeltunge, jeg var annerledes. Jeg likte ikke å bli møkkete på hendene, jeg var ikke glad i hverken skogsarbeid eller pløying.

Jeg har alltid tatt meg f. på at jeg skal være meg selv, uansett hva andre mener og tenker. Fra den gang min mor fryktet at jeg skulle bli en innesluttet og uselvstendig fyr. Hvor hun i senere tid har uttalt at hun måtte jo forsøke å dytte meg litt fremover slik at jeg ikke ble akkurat det.... at hun så skulle dytte meg over kanten var vel ikke helt meningen, men.... sånn kan det altså gå.

Jeg er Østfolding, jeg skjemmes ikke, bare litt..... Jeg skjemmes mest av sneversyntheten, at alle skal bry seg med alt.

Møtte for noen år tilbake moren til en barndomskamerat av meg utenfor mitt barndomshjem. Hvor hun legger sitt blonde hode på skakke, setter opp sitt mest forståelsesfulle utrykkende smil og spør "hvordan går det med deg da? og hvordan har mor DET". Jøss, hvem er død nå tenkte jeg..... men hun siktet jo til hvordan min stakkars mor hadde taklet å få en sønn som meg.... altså en sånn sønn som er litt skeiv i skoene.

Heldigvis så vet folk på landet ikke bedre enn dette tenkte jeg, men det er pokker ikke rart det snart ikke er folk igjen på bygda heller tenkte jeg i samme slengen..... Den samme damen trodde visst jeg hadde flyttet til Stavanger for å leve ut mitt syndige liv. Sannheten er at jeg var lei av å jobbe i leketøysbutikken til Ole Jørgen, og jobbmuligheter i Rakkestad er det ikke så mange av med mindre man er nettopp bonde eller har et intenst ønske om å jobbe på eggesentralen.... så det var den virkelige årsaken..... men vet man ikke bedre er det like greit å la dem leve i troen på at de vet.

Mitt syndige liv kunne jeg levd utmerket vegg i vegg med denne damen om jeg hadde ønsket det. Hun hadde forhåpentlig skammet seg mer over sine egne fordommer enn hva jeg hadde gjort av å leve med henne i nabolaget.

Tilbake til Østfoldgutten...... det er nemlig noen ting man aldri kan ta fra en østfolding enten han er rett eller skeiv i skoa.

Bilær å båtær såm tutær å bråkær, det er jo ord som kjennetegner de fleste østfoldinger, så også meg.

Jeg har tidligere skrevet litt om bil og bilturer..... og de som kjenner meg har påstått at jeg er litt over gjennomsnittet interessert i biler, og spesielt for å være en slik fyr som jeg er.... Bil er moro. Jeg har aldri vært fasinert over å mekke bil og de tingene som gjør at man blir skitten på hendene, men jeg digger biler. Og i januar i år stod et nesten helt nytt eksemplar produsert av Bayersk kvalitet på plass i garasjen her i Breivikveien. O store lykke. Jeg er av de som bare må ned i garasjen for å se på bilen min av og til. Bare for å få bekreftet at den fortsatt står der og er min.

Og i dag var dagen for enda litt mer lykke, nye fine feite felger.... ok, her kommer hele harryfaktoren fra vokst opp i harryland frem. Jeg klarer meg greit uten laksetrapp, terninger og wonderbaum, det får jeg overlate til de som fortsatt bor i området å ha som sin spesialitet. Men felger måtte jeg ha. Restskatt eller ei. Det har vært en lang ventetid, men i dag var de kommet. Jeg har hele uka ringt Jæren dekk for å høre om de var på plass, så jeg følte vel de trakk et lettelsens sukk når de endelig kunne bekrefte at jeg kunne komme for å få montert dem på i dag.

Jeg har vært to turer nede i garasjen allerede for å se på dem. Og det var akkurat da det slo meg det jeg under hele min oppvekst var blitt fortalt av andre. Jeg er annerledes!  (-er det noe som heter felg fetish?)

Men jeg er stolt av at jeg er annerledes. Jeg er stolt av at jeg liker kule felger, at jeg er fra bygda, at jeg er bonde i byen (det tror de nemlig her), at jeg er østfolding i siddisland. At jeg sier ælj og ikke elg. Og jeg er himla glad jeg slipper unna bygdesladder og nabokoner.

Her om dagen oppdaget jeg forresten at naboen min er homo....... herregud, går det ikke an å ha enerett på noen ting i denne byen eller? På landet var jeg jo i det minste et visst ekstotisk innslag og et godt samtaleemne for nabokonene der de satt og bekymret seg for at jeg ikke ga min mor barnebarn. Nå er altså naboen min på andre enden av korridoren her homo.

Så sitter jeg her, med mine nye felger, byggefeltungen fra Degernes. I leilighet i byen til prisen av et stort gårdsbruk i Degernes. Jeg er Østfolding og jeg skjemmes nesten ikke....

Naboer.......

Som noen kanskje har fått med seg så bor jeg i et ganske tettbefolket strøk her på Stavangers beste urbane østkant, noe som innebærer naboer.

Mine naboer de kommer i mange innpakninger, og synes det passer seg fint å starte med en liten sang som du finner her: den jævla naboen som jeg synes er ganske dekkende. Min nabo bygger seg hus, og det er ikke et hvilket som helst hus han bygger seg. Ok, så skal det vel sies at det ikke blir en nabo til slutt, men det er en som står for bygget i allefall.

ÅÅÅ så fint det blir. Her kan vi leve side om side i vårt fargerike fellesskap. 14 nye naboer bare i vår retning i denne  arkitektonisk vakre bygningen. Her skal de boltre seg på over 60m2 med splitter ny bolig. Eller som utbygger skriver så fint i prospektet: fra 40-63m2 med spenstige løsninger, leiligheten som passer deg og dine behov. 34 leiligheter, Brevig Allèen.

Breivig-Allèen ligger i Lervig i Østre bydel, kort avstand fra Stavanger sentrum. Beliggenheten nær sjøen, båthavn, flotte turområder og sentrum er sentrale verdier man sikrer seg ved å bo her. Faen ta Breivig Allèen. En Allèe av betong.....

Riktig nok visste vi at dette skulle skje.... at vi fikk naboer, og at det blir mange. Men at de skulle bli så lite vakre, det var det ingen som sa noe om. Ei heller at de skulle bli så små og nusselige. Men det blir moro da, når alle skal benytte seg av sine få utendørs kvadratmeter samtidig når solen kommer på besøk, da blir det moro da. For da skal makta demonstrere..... Jeg har 30m2 med terrasse, omtrent identisk areal som alle disse 14 tilsammen har vendt mot oss HAHA. Men det blir sikkert fint, man kommer neppe til å føle at man er mye hjemme alene i fremtiden i allefall. Det er jo bare å gå ut på terrassen så har man alt det selskapet man måtte ønske seg.

Ikke for det, snakk om selskap..... det blir jo et og annet selskap av denne byggingen. De har jo så vidt begynt på blokk nr. 2 som dere her ser et eksempel på, skal si det er selskap jeg. Der står man på badet i det som fra bakkenivå er 7 etasje, og plutselig står det en mann rett utenfor baderomsvinduet. Artig.

Nå synes jo jeg det er litt moro å vise frem vinterens bestrebelser etter å få den perfekte bikinikroppen, men det går nå en grense, jeg vil da velge selv når jeg skal vise meg frem. Ikke alle trenger å se meg med usminket morratryne liksom.

Men neida her skal man vise seg frem, i all sin prakt for gud og hvermannsen...... for nettopp slik ser det ut fra mitt baderomsvindu.

Da er det jammen godt at man har investert i opp og nedjusterbare plissè gardiner fra Kirsch også på baderommet slik at man kan velge å vise frem den kroppsdelen som tar seg best ut til enhver tid.

Men takk og lov, her oppe i høyden har vi fler vinkler, å speide ut gjennom. Dette er jo bare den ene siden av vårt palass her oppe på toppen av Breivika. For fra de to andre sidene er det ingen sjenerende byggearbeidere å se, bare skjønn idyll og utsikt så langt øyet rekker. Og fler naboer. Den beste av de ser du på bildet under her. Heldigvis for at det fortsatt finnes noen mennesker med estetisk sans og grønne fingre. Det er som en fryd for øyet å se naboen ligger på alle fire med sin lille saks å trimmer plenen, luker i blomsterbedene og raker gårdsplassen fri for hjulspor. 

 

Gudsjelov sier jeg, for at det fortsatt finnes noen som har forstått det ansvar det innebærer å inneha hus og hage. Her er idyllen til å ta å føle på gjennom sommeren. Like sikker er jeg dog ikke på at disse setter pris på alle sine nye naboer. 

Altså, misforstå meg rett. Her i 504 er alt på stell. Blomstene er plantet for lengst i blomsterkassene, plassert på linje, vatret og målt opp etter alle kunstens regler. Men i alle perfekte bed finnes det alltid en mulighet for at det dukker opp et og annet ugress, så også her. Ugresset i dette tilfellet finner man i fjerde etasje. Eller for oss, rett ut, ned til venstre. Du ser kanskje hva jeg sikter til?

 

Her har det blitt festet, og her skal det festes igjen, glad og lykkelig ungdom som bare vil ha det moro. Og moro skal jeg si deg de har det. Og for deg som er hårsår anbefaler jeg deg å hoppe over det neste avsnittet, leser du videre så er det på eget ansvar. 

Det er moro å være ung, og dette er altså ungkarens svar på hytta i skogen. Her kan han gjøre som han vil, fri for mor og fars pekefingre og moralprekener.  Nedlegge damer på løpende bånd, vise trofeet stolt frem på terrassen etter at de har gjort sin nytte. Her kan gutta ta en øl eller femti, virkelig finne urmannen i seg selv igjen. Det er f.eks. utrolig praktisk at hele terrassen kan fungere som urinal all den tid toalettet faktisk er oppfunnet og finnes rett innenfor, men akk så praktisk å kunne være i ett med naturen. La for all del ikke meg forstyrre her jeg sitter å ser på. Det føles nesten som å se en episode av paradise hotel, bortsett fra at dette er live og ikke i redigert opptak. 

Herliga London seie nå eg. Men de er noen sjønnasser disse naboene, og det blir nok både bankdirektører, oljearbeidere og lærere av disse også til slutt. Så får vi gamlingene i 504 se mellom fingrene på det i mellomtiden. Takke de pent for at de sørger for at heisen står slik at vi får den sårt tiltrengte trimmen som folk i vår alder har så godt av. 

Naboer, de kommer snart til et sted nær deg.