Desember

Snøen har lavet ned på Rogalandet det siste døgnet. Fra min posisjon i den hvite design lenestolen ser jeg ut over siddisbyens østre bydel hvor arbeiderboligenes tak er dekket av det hvite snølaget. Sola titter så vidt frem over Lifjell. Det er snart jul....

 Jeg merker det er utrolig lenge siden jeg har skrevet blogg, ser av arkivet at i begynnelsen var det fire innlegg i mnd, så ble det to, og nå rekker jeg så vidt en. Denne bloggen opprettet jeg for å få litt utløp for mine tanker og betraktninger, men i det siste så har det skjedd så mye til enhver tid at jeg ikke har rukket å dele betraktningene mine med deg, men det har jeg tenkt å gjøre noe med her og nå.....

I følge levekårsundersøkelsen for Storhaug bydel med Spilderhaug som boligsone, bor jeg i et område som kanskje ikke kommer helt godt ut for tiden, med en plassering som nr 62 av de 68 sonene.

"De syv bunnplassene har Hillevåg, Rosenli, Saxemarka, Sentrum, Badedammen, Storhaug og Spilderhaug. Fem av ti ligger i Storhaug bydel. Rapporten tar for seg ulike faktorer som f.eks kriminalitet, folketetthet, inntekt og utdanning."

Fra forordet, av rådmann Inger Østensjø:
- Levekårsundersøkelsen deler byen inn i 68 soner. Alle soner domineres av mennesker uten levekårsproblemer, men noen soner har større sannsynlighet for konsentrasjon av grupper med dårlige levekår. Slike soner er ofte fargerike og for mange bedre å bo i enn andre områder. Undersøkelsen gir ikke grunnlag for å karakterisere soner som gode eller dårlige boligområder.

Skal si deg en ting jeg -

Jeg driter så fullstendig i sånne rapporter! At boligene i byens 6 dårligste sone blir revet bort etterhvert som de legges ut for salg sier meg mer enn en kommunal rapport som sikkert er skrevet av mennesker som lever sitt besteborgelige liv på byens solside, du vet der hvor selv toalettpapiret har en annen kvalitet enn hva vi får levert her på Rema 1000 Storhaug. Nei, det er nok bare å innse at man kan se lengselfullt etter høystatus på topprangert bydel og silkemykt toalettpapir fra Helgøs matsenter.

Og det er helt korrekt det som skrives, området er fargerikt, hallooooo gult  er kult har alltid Solo sagt. Farge er moro sier jeg. 

Her i Breivika kan man nå i førjulstiden ønske nye naboer velkommen i parkeringsanlegget, sitte på terrassen å se at joikakakene med Mills potetmos bli servert ved kjøkkenbordet i en av de nye leilighetene i blokka som så fint tok halve sjøutsikten vår. Men hva er vel sjøutsikt sammenlignet med å kunne følge med på hva naboen foretar seg. Det er lenge siden man hadde behov for Big Brother, det har man jo live her hjemme i den fargerike bydelen i stedet.

Synes det er moro jeg, å følge med på at folk flytter inn. Se alle de stygge gardinene bli hengt opp, samtidig som man registrerer den påfølgende vulgære julepynten folk på død og liv skal dekorere boligen sin med. Sånn har vi det på østkanten tenker jeg. Ferdige gardinlengder fra Kid Interiør, og julepynt fra Europris. Hadde man bodd på veskanten hadde gardinene kommet som metervare, målt, foret og sydd etter alle kunstens regler av sydamen man har ansatt, importert fra et land langt der borte fra Rogalandet.

Vi har det godt her på Spilderhaug, det er konklusjonen på min levekårsundersøkelse. Vi slipper bekymringen om hvorvidt Helgø har fått inn den dagsferske hummeren som vi skal ha til middag, eller hvilken Luis Vuitton veske man skal bruke til shoppingen i dag.

Vårt alternativ er jo Rema 1000s benløse fugler fra siste kolleksjon med kjendiskokkers anbefalinger for under hundrelappen.

Julen i år skal uansett ikke tilbringes under disse elendige levekårene. Ferden går, som den alltid gjør annet hvert år til Østfold. Mitt kjære elskede harryland! I harryland bryr de seg nemlig ikke så nøye om gode eller dårlige levekår. Der er det som i strofen fra julesangen du kjenner under:

"Jeg hører hjemme i harryland
-i harryland, i harryland.
og alle de som harry kan,
de hører hjemme i harryland"

For i harryland handler de juleribba og aquavitten i Sverige, de kjøper julegavene sine på Europris og Nille, og baker selvfølgelig julekakene selv. En for alle alle for en. Det er så deilig befriende å ha dette å komme tilbake til. Bort fra østkanten, undertrykkelsen fra Egenes pelskledde fruer med lommelerka godt skjult i minkpelsen, på vei inn til Idsøe på jakt etter det perfekte pinnakjødet.

Jeg ønsker deg en foreløpig stressende jul, og er du en av de som bor på vestkanten, husk å fylle opp lommelerka di før du stikker den på innerlomma i minkpelsen, den kan være god å ha hvis du tilfeldigvis skulle møte fargerike folk fra østre bydel ;-)

Dette innlegget handler ikke om politikk, men kanskje litt om SV, lausunger og Bergensere......

Vi skriver tidlig november, høsten er kommet, og det er alt for lenge siden jeg har delt mine skeive østkantblikk.

I starten av det jeg skriver her er jeg igjen på reisefot, på toget selvfølgelig - statsbanenes spor i østlig retning mot Sarpsborg.

Det startet lørdag ettermiddag, etter en litt dyp fruktig rødvinskveld på Stavangers beste vestkant, hos relativt nye bekjente med enda fler nye bekjente.

De var der alle sammen, våre to naboer i Breivikveien 33, våre grand prix venner fra Mariero, og et kobbel med mennesker jeg ennå ikke har blitt venn med på FB eller kjenner navnene på foreløpig. Det kommer garantert, først som en forsiktig forespørsel om evig vennskap på FB, så en evaluering som enten fører til sorti i min «limited liste» eller fullt tilgang til alle mine betraktinger i nettsamfunnet.

Det er trivelig med sånne rødvinsfruktige kvelder.... man sitter der, snakker om livets realiteter, og urealiteter, man er midveis i livet og innser at det eneste virkelige fellestrekket for samlingspunktet er den fruktige rødvinen. Og grand prix selvfølgelig. Man er jo programforpliktet å ha det fellestrekket om man skal være en del av fellesskapet. Man kan kan komme fra øst og vest, fra politikkens ytterpunkter, men man deler den samme litt sære interessen for denne melodiøse paljettglitrende galskapen som samler hele det fargerike folket.

Det glamorøse trekket til det fargerike folket - samlingspunktet, nesten slik man gjorde dengang man var liten satt foran fjernsynsapparatet med mors hjemmelagede lørdagspizza og fulgte spent med på progressjonen i årets høydepunkt. Nesten sånn er det. Med unntak med at lørdagspizzaen er byttet ut med den fruktige rødvinen, mor og far er byttet ut med paljettkledde menn på stillettheler. Men temaet er likt - fellesskapet, samlingen og gleden over populærmusikkens melodisiøse toner.

Det har vært en hælvetes høst, det er bånn gass, syke banan og galematias herfra til evigheten.

Her jeg sitter på sete 52, har jeg tatt frem nok et av velstandseffektene man besitter, min MacBook Pro, samt jeg hører på musikken fra min Iphone (du kan jo bare gjette hva jeg hører på).

Samtidig er man jo når man sitter slik nysgjerrig på hva som foregår ellers i toget, man sørger for at volumet på øret er akkurat slik at om man lytter litt kan man høre sidemennenes kommentarer. Jeg kan gjenkjenne den karakteristiske østfolddialekten. Har fått med meg at disse «ungdommene» har vært på en eller annen ungdomssamling i regi av LO. Og jeg undrer meg mest over det faktum at de har vært på en ungdomssamling - de er neppe særlig mer enn fem år yngre enn meg selv, men ved nærere ettertanke er det mulig at man fortsatt er ungdom lengre i organisasjoner enn hva man er ellers i livet.

Jeg registrerer at det kritiseres over manglende program, dårlig organisering av samlingen, og en ungdomssekretær de ikke kan forså annet enn at hun må være alt for gammel.. (44) mens sidemannen mener hun nok ikke er mer enn 34, så da går det nok bra. Men diskusjonen dreier seg fortsatt om at om hun er 34 så har hun vært spesielt uheldig med sitt ytre tydelig....

Med min skarpe tunge burde jeg vel holde meg for god til å kommentere det siste - at man ikke skal dømme andre på grunnlag av ytre, alder osv. Men.... jeg stiller allikevel spørsmålet om ikke disse tre personene burde tatt en titt i speilet før de meldte seg på denne ungdomskonferansen.....

Å dømme andre er egentlig noe av det morsomste jeg vet og jeg registrerer til min store glede at mine medpassasjerer er minst like dømmende som meg selv. Ta f.eks. samtalen som så forekommer mellom de to mannlige i følget som tydelig har vært ute å luftet sine kjønnsorganer slik at de sitter der med hver sin Ford Mondeo stasjonsvogn og tilhørende barnevong. De gjør som folk flest, snakker om hvor jævla dyrt det er å gifte seg, og at kjærringa aldri vil gå med på å reise til eksotiske London sammen med to vitner for å inngå giftermålet for å spare penger.

Giftermålet er tydelig fryktelig langt unna grunnet økonomien i det hele setter en stopper for kjærringas drøm om uskyldshvit bløtkakebrudekjole og oppsatt hår med lausungen som brudepike.

Sånn er det å være SV velger tenker jeg - man er middelborgerlig og må ta til takke med det middelborgelige, så også det som følger rent økonomisk på grunn av de idealistiske standpunktene.

Mosselukta kommer snikende, en av tre «ungdommer» stiger av toget... De burde bosatt seg i Bergen hvor de kunne fått seg spiller ny bil med reg. kombinasjonen som nå har skapt heftig debatt blant besteborgerene der oppe. Det var visst ikke så stas det å kjøre sin Mercedes med bokstavkombinasjonen SV.

Det er nesten litt pussig at SV som politisk instans ikke har gått inn å forhindret dette all den tid de neppe ønsker å assosiere seg med besteborgere i forurensende kjøretøy av tyske kvalietsmerker. Men jeg blir ikke forundret om dette kommer opp i neste spørretime, hvorvidt det er mulig å stanse denne ufrivillige markedsføringen av det sosialistiske varemerket som nå bokstavelig talt forurenser den lille fjell landsbyen enda mer.

Jeg ser at når du leser dette kanskje vil tenke at herregud, nå prater han igjen.... men det er jo nettopp det jeg alltid har gjort - sånn sett så hadde jeg sikkert passet inn i nettopp SV, med tanke på alle ytringer, tanker og skråblikk. Men jeg kjenner at den radikale siden av meg kan boble litt på innsiden som en slags oposisjon, for om man liker det eller ei så kommer den besteborgelige siden i meg mer og mer frem etterhvert som jeg nærmer meg 30. Det er faktisk ikke mer enn en uke igjen til jeg fyller 29, og som vanlig gleder jeg meg som et barn.

Det er noe med det der å fylle år, og for å sitere Åge Alexandersens godt kjente sang - «det er min dag i dag», sånn er det jo å fylle år. Det er MIN dag.

Min dag er en mandag i år - jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal ha min dag på en mandag - min dag er lørdag det. Jeg har alltid bursdag på en lørdag, men i år ser jeg at den kommer på en mandag - verden er urettferdig.

Uansett, MIN 29 års dag skal ikke bli ødelagt av det faktum at den faller på en mandag i år - jeg skal våkne opp til en evig telefonstrøm med gratulasjoner om hvor fantastisk det er å kjenne en som meg. En som tross sine 29 år holder seg utrolig godt for alderen. Jeg skal få frokost på sengen, morgengave, lunchgaver, ettermiddagsgaver, og kveldsgaver. Jeg elsker pakker - det beste er jo å få gaver, ikke å gi. Det kommer til å bli en evig strøm av hyggelige hilsner i nettsamfunnet også - herregud som jeg gleder meg :-)

Men aller først skal jeg gratulere min lillesøster med 36 års dagen i morgen og ha en ny og innholdsrik uke i skandinavias beste hotellkjede.

Plutselig tilbake på siden her med mer samfunnsnyttige betraktninger.

Ciao

Et liv med grilldress og tresko....

Av alle de merkelige påfunnene jeg har opp gjennom året så er vel dette noe av det som noen kanskje vil stusse mest på.

Jeg er jo oppvokst i harryfylket Østfold. Harryfylket Østfold består av mennesker med særdeles høy harryfaktor. De kler seg i tøy fra Sparkjøp og loppemarked, bleiker håret hjemme, handler på Svinesund og drar på ferie til vogna på campingplassen i Sverige hvor naboen der hjemme selvfølgelig også har vogn.

I min familie har aldri vogna hatt fast plass, med det som resultat av at vi alltid har vært på farta i vår campingferie. Jeg HATER campingferie, farte land og strand rundt uten mål og mening sammen med andre harryer på NAF campingplasser med mennesker i det lavere sosiale sjiktet av befolkningen.

Men midt oppe i det hele i mangel på nok oljepenger og drømmen om hytte ved sjøen kom jeg på den geniale ideèn, hva med å kjøpe campingvogn. Ikke for å reise land og strand rundt, men mer for å finne ut av hvordan de helt vanlige menneskene har det når de reiser på ferie. Litt sånn, skal vi ta en tur på vogna i helgen, akkurat sånn begynte jeg å tenke.

Jeg har fleipet med Lars om ikke vi skulle hatt ei vogn. Han er jo godt vant med mine illebefinnende fra tid til annen, så han har gjort som han pleier. Latt det skli inn det ene øret for å så la det lett gå ut det andre....

Men som alltid, når jeg har snakket mye om noe i lang tid så begynner han å ane en viss form for realisme i det hele. Hva med vogna på landet. Hva med å bytte litt omgivelser, fra den urbane østkanten til jærens langstrakte kyst med vinterfast vogn. Herregud, jeg vet hva jeg har sagt, men det må da vel for faen være lov å ombestemme seg av og til. Jeg er jo fra Østfold, og kjenner røttene mine formelig skriker etter å være en del av almuen, det lavere skjiktet av folket.

I min barndom reiste vi rundt i en Astral Campingvogn, den var hvit og brun på utsiden, hadde brune velurtrekk på sengebriskene, samt orange gardiner. Vogna hadde akkurat plass til fire personer, mor og far foran på de to briskene og søsteren og jeg bak. Den ene i en slags hengekøye over brisken som var bak i vogna. I tillegg hadde vogna to gassbluss, gassdrevet kjøleskap, to gassbluss samt utslagsvask. I tillegg hadde den et slags uttrekkbart vaskerom med en liten håndvask med fotpumpe man kunne pumpe opp vann med fra dunken som var plassert under vogna. Den hadde strengt tatt alt man kunne ønske seg for en luksusferie med bil gjennom Norges langstrakte land. I tillegg hadde vi jo selvfølgelig fortelt som min far av og til gadd å sette opp hvis vi skulle overnatte mer enn et døgn. I forteltet hadde vi sammenleggbare campingstoler og respateksbord.

Dette har jeg altså vokst opp med, flytt fra og fortrengt inntil da denne ideen om å bytte stue, komme seg litt ut, være mer i ett med naturen osv.

Nå skulle man kanskje tro at to hotellhomoer trives best på et Nordic Choice hotel, og jo, vi trives best der, både på jobb og til hygge. På et spahotell i fjellheimen eller et urbant hotel i storbyen, der er vi. MEN, man skal aldri skue hunden på hårene når den vender tilbake til røttene sine. Engang sirkushest alltid sirkushest. Denne friheten til å kunne velge noe annet av og til. Et lite krypinn et eller annet sted, med fellestoalett og grilldressmennesker med sorte tresko.

 Det er utrolig hva som har skjedd på campingvognmarkedet siden pappas Astral ble produsert. Er du klar over at her har man både vannboren varme i gulvet, baderom med dusjkabinett og håndkletørker, full komfyr med stekeovn og fire gassbluss, LED belysning, integrert surroundanlegg og varmtvannsbereder til morravasken.

Sengebrisker med skumgummimadrasser er byttet ut med dobbeltseng med spiralmadrass og 6 cm tykke overmadrasser. Den klassiske regnværstrummingen på taket blir byttet ut med lyden av fuglekvitter eller en vakker ballade av Carola når du går til køys i silkepysjen.

Det er lov å ombestemme seg har jeg innsett, og jeg er ikke bedre enn hva jeg gjør meg til, men jeg er i allefall oppriktig. Jeg kommer neppe til å drasse denne vogna land og strand rundt, men man skal ikke se bort fra at den kan flyttes på om man går lei av naboene. Det er en av de store fordelene. For der hvor hyttefolket må ta til takke med de naboene de har fått utdelt på nabotomta, kan en campingvogn flyttes om harryfaktoren blir for stor, eller naboene for innpåslitne. Det koster ikke skjorta i meglerhonorarer å selge heller.

Så får man heller leve med at man blir stemplet, satt i bås. Slik som jeg har gitt alle de som drar ut på vogna. For er det noe jeg har lært så er det at av og til lønner det seg å passe kjeften sin..... Men jeg skal ta det som en mann, alle kommentarene som kommer. Ingen ting er bestemt, og ikke har vi funnet drømmetomta til "hytta" vår heller, så mye kan fortsatt skje. Men tanken er klekket, vi har vært ute å tittet, og en ting er sikkert, finner vi tomta så finner vi vogna.

Men hvis man tror at vi gjør som harryfolket flest så får man tro om igjen. For der hvor Harry saler opp den grønne Ford Mondeoen, putter 2,5 barn, gretten kone og golden retriveren i bilen og stikker på familiecampen saler vi opp den tyskproduserte hesten, pakker Swiffer og Marco Polo i bilen og reiser på landet. Noen som sa A4, det er vel ikke helt A4 uansett hvordan man vender og vrir på det hele det her. Vi har til og med vært på IKEA å sett etter sengebrisk til guttungen slik at han kan få sin egen plass der ute i forteltet når han er på helgebesøk hos sine to fedre. Vil tro han kommer til å kose seg et sted hvor han kan få nye venner og lekekamerater.

Så til de av dere som nå tenker at nå har det rabla helt for Strøm og Hansen - mulig det, men det går som regel over bare vi får oss et par flasker vin hver til kvelds. Men det må da være lov å ha drømmer her i livet. Og akkurat nå er min lille drøm altså vogn.

Jeg runder pent av med en apell, eller hva det nå heter. Hvis noen har en plass til en campingvogn med to homoer og et par katter et sted på Jæren så vennligst ta kontakt.

Feriebloggen - hjemme og hjemmeferie, eller var det omvendt....

Det å ha ferie er jo en kjent aktivitet for folk flest. Min ferie startet for to uker siden. Bilferie denne gangen. Vi pakket bilen etter alle kunstens regler, satte GPS i posisjon Fredrikstad og Langeteigveien og la i vei.

Statoilkoppene er selvfølgelig på plass, en hvit og en sort, selvfølgelig for å matche det øvrige interiøret i bilen. Jeg er opptatt av at ting skal matche. Jeg innser at det meste i livet mitt matcher når jeg tenker meg om. Ta Swiffer - husets hersker. Han er sort og hvit. Når han ligger i sofaen matcher han både de hårete pynteputene som er hvite, samt sofaens spraglede gråsorte ullstoff. Ryddig, enkelt og greit. Ligger han på teppet ved sofaen matcher det selvfølgelig her og.

Lars på den annen side matcher bilen. Tyske biler er som du vet både stødige, trygge og har en raffinert eleganse. Akkurat sånn er Lars og. Han og bilen er sjelefrender tror jeg. De liksom bare passer sammen.

Nå er det jo strengt tatt sjelden at Lars og jeg benytter samme bil samtidig og at han da i tillegg får lov til å føre den. Det er nå engang slik at skal vi komme noen vei er det best jeg kjører. Han er jo så forbanna korrekt i trafikken, korrekt = ting tar tid, vi kommer aaaaldri frem.

Det har alltid vært sånn. Far kjører bilen, mens mor sitter ved siden og passer på kart, fotobokser og myke trafikanter. Det er Lars jobb også. I tillegg får han lov til å styre Ipoden. Han er en slags ferie DJ der han sitter på høyre side med dajmbolle og Statoilkopp. Og når han en sjelden gang får lov til å kjøre slik som på bildet over her er det nettopp fordi jeg enten ikke er edru til å kjøre, eller ikke gidder å kjøre fordi fartsgrensen er for lav og det er alt for mange fotobokser til at jeg gidder å kjøre den strekningen.

Min voksenferie er faktisk ikke så ulik min bardomsferie. Det er dog et par unntak. Jeg har ikke to unger i baksetet, ei heller sleper jeg bil og campingvogn land og strand rundt uten stopp.

Men i likhet med min far så når jeg kjører bil stoppes det ikke unødig. Han stoppet heller aldri når han kjørte med oss ungene i baksetet og min mor foran. Stoppe - nei, man må nå frem, og for å komme frem nytter det ikke å stoppe i tide å utide. Om noen blir kvalme så får man bare sveive ned vinduet, og skulle man ha et lite uhell så fikk det skje i medbragt bærepose slik at man slapp å stoppe. Toalettbesøk gjøres før avreise, ved ankomst endelig destinasjon for dagen, eller alternativt ved behov for drivstoff på bilen.

Det er alltid befriende å komme hjem. Dvs. hjem, hva er egentlig hjem? Hjem er definitivt Stavangers beste urbane østkant, men på en eller annen måte så er hjem like fullt også Østfold. Til venner og familie. Pussig det der. Man har bodd borte, dvs. hjemme i mange år, men når man skal bort så er det også hjem. Er da borte hjemme og hjemme borte eller er det egentlig omvendt?

Uansett. Vi har de siste årene vært så heldige at vi har en svigermor/mor som bor i fantastiske omgivelser. Ikke langt fra der hvor Marta og Ari har sitt sommerparadis. Akkurat der har vi også vårt fristed. Det er noe spesielt med området der rundt Fredrikstad og Hankø. Riktignok bor svigermor på loftet av en garasje og har ikke svømmebasseng i hagen, men jeg tror egentlig dette stedet er enda bedre. Fritt for presse og nysgjerrige båtturister som vil ha et glimt av en C kjendis.

Og der hvor svigermor regjerer på loftet av garasjen er vi så heldige å få lov til å disponere redskapsboden i denne garasjen.

Det krever litt forklaring egentlig dette med garasjen. Garasjen er i tre etasjer. Der hvor det normalt er plass til to biler som det jo skal være i en garasje,  har denne i tillegg både loftsleilighet, kjellerstue med vinkjeller og gjesterom med kjøkkenkrok og bad i enden der hvor folk normalt oppbevarer gressklipper og snøfreser.

Der er vårt lille feriefristed. Vi blir mottatt som C kjendiser skal. Det er nystrøket Lexington sengetøy på ferdig redde senger. Kaffemaskinen står sammen med Tivoli radioen og håndklærne fra samme produsent som sengetøyet matcher selvfølgelig interiøret forøvrig. Vår bil parkert i gårdsrommet matcher selvfølgelig de andre bilene på eiendommen, to sølvgrå og en sort selvfølgelig av samme Tyske kvalitet som vår egen.

Drømmen om hytte blir på sin måte oppfylt ved at man har gode venner som åpner dørene til sitt rike hver gang hjemlengselen trenger seg på for to østfoldguttær. I tillegg til at man har ferie får man jo full oppvartning på alle bauger og kanter. Hva mer kan man ønske seg når østfoldværet viser seg fra sin aller beste side med full sol og lune sommernetter. Man ønsker seg i allefall ikke hjem til Stavanger hvor det blåser liten kuling og regnet bøtter ned.

        

Visste du forresten at noe av hele bonusen med å være Østfolding bosatt i Stavanger er at du kan late som du er superurban når du er i Stavanger, du kan sitte på ostehuset øst, nyte din latte i urbane omgivelser for å så i det neste øyeblikk iføre deg den nyinnkjøpte onepiecen og crocksene. Reise på systembolaget i Strømstdad å boltre deg i billig hvitvin i pappemballasje og en mjukglass på torget uten frykt for at de andre urbane naboene dine skal oppdage at du egentlig lever et dobbeltliv? Det er deilig å være Norsk i Danmark er det noe som heter. Det er jammen meg deilig å være Østfolding i Stavanger og "Siddis" i Strømstad skal jeg si deg. I Stavanger snakker man jo pent på riksmålet. I Østfold prækær en så bredt at en nesten ikke trudde det var mulig å snakke så bredt. Men gamle sirkushester glemmer sjelden sine triks, så heller en Østfolding sin dialekt når han har sjansen til å bruke den i de rette omgivelsene med sine artsfrender. 

Så kan man vende tilbake fra Systembolaget og nyte sin importerte hvitvin sammen med ferske reker, en frisk salat og hyggelige mennesker rundt seg uten å tenke på at man skal være så urban som man jo ellers ønsker å utgi seg for å være. Det er da man faktisk synes litt synd på Ari, denne stakkaren fra Moss som dessverre ikke flyttet langt nok til at han kunne være så heldig som oss å oppleve de store kulturforskjellene det er å komme fra Harryland og bo i Oljeland. Riktignok fikk han ei prinsesse og et landsted med navn fra stedet man normalt forbinder med hekser men dog.

Nå og da hender det at vi når vi er der hjemme må gjøre en innsats for føden. Jeg trenger ikke skrive bøker, men gjøre et slag ærlig og fysisk arbeid som den vanlige østfolding gjør. Det er egentlig litt deilig å kunne ha ferie og gjøre ting som er så langt fra hva man gjør ellers i hverdagen. Det å kunne skru av synkronisering av mail på mobilen gir en frihetsfølelse man helt hadde glemt at fantes. Det å ikke være så tilgjengelig, eller forfengelig. Kunne vise seg fra sin beste side..... Egentlig så er det litt deilig å kunne gjøre litt nytte for seg når man har ferie. Gjøre ting man ellers i en travel hverdag ikke gjør. 

Ferie handler om nettopp dette. I allefall for oss to Østfoldsiddiser. Noen ganger er det faktisk godt å kunne lande litt, bare sitte der med halvpris pappvinen fra Strømstad og se maling tørke. Visste du forresten at maling tørker ganske fort? 

Så kan man etter et slik opphold vende tilbake til det urbane Siddislandet. Ut på jakt etter blomsterkasser som matcher takterrassen, plante sine Fredrikstad importerte jordbærplanter vel vitende om at de får en god oppvekst med kjærlig stell og omtanke i møblerte urbane omgivelser. 

Det ser ut som høsten allerede har kommet til Stavanger. Jeg skal nyte min siste ferieuke her på toppen av breivika, vente på at jorbærene vokser. 

Feriebloggen - om Harry fra Halden, og Katrine fra Nannestad

Det går en grense og der har jeg vært igjen.....

Ved denne ene grensen som jeg skal legge litt fokus på finner vi Fredriksten Festning i Halden. For meg som har vokst opp bare noen minutter unna storbyen Halden har jeg mange minner herfra. Et av de minnene er fra den gangen jeg var 16 år og kjørte min røde moped til Svinesund. Vi hadde lunchstopp på festningen, hadde mat til overs og gravde ned restene av matpakka på festningen i tilfelle vi skulle ha behov for den en eller annen gang siden.

Dengang var det ikke firefeltsvei med bompenger for å komme seg over grensen slik det er i dag. Det var heller ikke annet enn selve Svinesunds handelsområde som jeg tidligere har blogget om (ta gjerne en titt tilbake i bloggen og frisk opp minnene om du har glemt historien).

Fredriksten Festning ble anlagt i 1661 for å forsvare vårt kjære moderland fra nettopp Svenskene som vi i dagens moderne Norge er nå er bestevenner med. Vi gir villig vekk 12 poeng i ESC finaler, vi åpner våre velfylte lommebøker på Systembolaget i Strømstad, og kopierer gjerne en og annen fjernsyns suksess Svenskene først var ute med som vi også kan finansiere en bro eller en veistubb i distriktsnorge med.

Sverige var først ute med Carola, vi fikk Sissel. Sverige har "Så ska det låta" vi har vårt Beat for Beat med superfestlige Ivar Dyrhaug som programleder med gjester og sine faste pianohamrende med- programledere. Sverige har "Allsång på Skansen", en folkefest som svenskene har hatt siden 1979 på vakre Skansen i Stockholm. Du husker det kanskje best med Lasse Berghagen som en gang i tiden var gift med den vakre Lill-Babs. Her samlet Stockholmerene seg til allsang med sine folkeviser hver tirsdag gjennom sommeren.

Selvfølgelig måtte vi kopiere Allsång på Skansen. Det er bare det at det blir litt sånn som når man i gamle dager skulle lage en kopi, eller stensilere het det forresten den gangen. Når man stensilerer eller kopierer er jo meningen at det skal bli helt identisk med orginalen, men er man ikke helt nøyaktig når man legger orginalen på glassplaten for kopiering blir kopien ikke helt identisk med orginalen. Slik er det også med Allsang på Grensen.

Orginalen fra Stockholm er direktesendt, kopien er opptak. Heldigvis har man siden oppstarten av Allsang på Grensen ved Fredriksten Festnings spede oppstart i 2007 byttet ut Tommy figuren med seks ambulerende medprogramledere. Sammen med danse- Katrine, eller skal vi si sjekke- Katrine, oppussings- Katrine eller er det allsang- Katrine vi skal titulere henne som? Kjært barn mange navn.

Katrine, jeg og Harry fra Halden, vi var der alle sammen. Katrine og Åge- WigWam Glam Sten Nilsen.

Noen ganger blir jeg litt skremt av meg selv. Man skulle tro at åtte år i oljehovedstaden hadde bleknet min lengsel til mitt fødested og hjemfylke Østfold. At jeg var blitt urban nok med min toppleilighet på beste urbane østkant i Stavanger til å motstå fristelsen for aktiviteter som innebærer at man ifører seg fylkesdrakten- grilldress og tresko. Men jeg innser bare at jeg har en uimotståelig trang til å gang på gang trigge det bondske og østfoldske som bor der inne i meg ved å delta i slike folkelige og så lite urbane aktiviteter som Allsang på grensen. Jeg som menger meg med fiffen, går på VIP arrangementer og drikker Champagne og spiser kanapèer. Men det er noe med det at når man ikke er født med sølvskje i munnen, og har måttet betale for hver eneste lille del av sølvtøyet som med årene har fylt seg opp i skuffer og skap så er det på en måte noe urbant i det å vende tilbake til pølsetermosen, campingstolen og grilldressen sånn til avveksling.

Den følelsen av å stå der uten VIP billett, timesvis i kø sammen med almuen av befolkningen. Det har faktisk sin sjarm. Man tenker at her nytter det faktisk ikke med polyrottede stoler hvis man har behov for en hvil. Her er det den sammenleggbare blomstrede campingstolen som disse helt ordinære menneskene fra Østfold så fornuftig har tatt med seg som gjelder. Det er da man innser at man må sette sin velformede bakdel kjøpt og betalt på Sats,  forsiktig ned på gressplenen og unngå å få grønske på Moods jakka. Hadde man bare hatt en Volvo med terninger, da hadde man sikkert også hatt campingstolen innenfor rekkevidde fremfor å måtte ofre seg på denne måten for litt folkelig underholdning.

Og folkelig underholdning blir det. Her finner man Maria fra Senja, Måns fra Skåne, Hellbillies fra Ål, Trine fra Nesodden, Kristian fra Stavanger og de ti tenorene. Alle disse for å underholde den brede skare av folket her på arenaen som gjennom nesten 400 år har ligget der for å forsvare seg mot at folk skulle trenge gjennom å innta byen har måttet gi tapt for TV2s kamerateam med Katrine og Åge. Jeg lurer egentlig litt på hva Fredrik III hadde tenkt om dette hvis han hadde sett hvordan hans festningsverk i dag blir brukt til underholdning for Harry og hvermannsen.

Kvelden innledes med kjenningsmelodien til tonene av Postgirobyggets "en solskinnsdag" fritt stensilert til noe man drar kjenselen på fra dengang man var ung og satt på svaberget med sin Granspils.

Det blir litt pauser og sånn, nettopp fordi der hvor orginalen fra Sverige sendes direkte ut til medel Svensson har TV2 bestemt seg for at dette skal gjøres skikkelig og med mulighet for å redigere bort Trine om hun synger Torn en halvtone surt, eller Måns bommer på introen slik at man må starte på nytt igjen. Det skal Harry, Pedersen og Hansen slippe å oppleve når sendingen går på kl 20 torsdag kveld.

Og allsangen.... joda, sangheftet er der, tekstene likeså, vi synger med så godt vi kan på nymoderne slagere som Precious to me hvor Måns og Maria får utfolde seg i sin nye sommerhit. Måns, forøvrig idolet fra Sverige som har blitt hele Norges favoritt, dog har her Sverige stensilert Norges syngende rørlegger til ja..... du kan jo se selv.

Dog er de ikke helt fraværende de gamle visene fra Prøysen og Otto Nielsen. Vi synger ovveraskende godt med på "En grønnmalt benk" og "Sønnavindsvalsen" faktisk rett så godt kopiert.

Kopiere er Kristian også god på..... han har nettopp vært å hilst på Michaels mor, underholdt og høstet gode kritikker. Igjen skal det norske folk underholdes. Stensilert har han gjort, vi synger med så godt vi kan til tonene av Cries like a baby, Bye Bye Johnny og Sammen for livet.

Jeg hadde egentlig glemt hele Sammen for livet. De forente norske artister som i 1985 gikk sammen om å spille inn den spesialkomponerte sangen for de sultrammede i Afrika.

Dette runder av kvelden på Fredriksten Festning på en litt sånn pussig måte, men jeg kjenner i det jeg forlater festningsområdet at det tross stensileringen av den svenske utgaven av samme program er en fordel svenskene ikke har. Jeg kan sette meg ned torsdag kveld, med nystekte vafler med brunost foran fjernsynsapparatet se den redigerte utgaven i full HD og kanskje et glimt av meg selv på skjermen.

Har du ikke tatt turen så anbefaler jeg faktisk å ta en titt på værmeldingen, smøre med deg nistepakka, ta med deg den blomstrede campingstolen og nyt litt folkelig underholdning med Allsang på grensen i vakre omgivelser ved Fredriksten Festning i Halden.

Ut på tur aldri sur. Om prostitusjon og sånt.

Jeg har ofte gått å lurt på hvordan begrepet "ut på tur aldri sur" har blitt til, og selvfølgelig om det stemmer. De siste to ukene har jeg vært mye på tur, og faktisk overraskende lite sur har jeg vært også.

Nå hører det vel til sannheten at jeg generelt ikke går rundt å er så veldig sur, men dog.... ut på tur har jeg vært.

Det hele startet for drøyt to uker siden. BLÅTUR!  Hvem pokker fant opp begrepet blåtur? Sikkert en eller annen skogens mann av en tulling som skulle overraske kona med noe spennende. Og i stedet for å introdusere henne for en ny posisjon i sengekammeret, så fant han ut at, nei, jeg overrasker skikkelig og drar à ut i det blå og hun skal selvfølgelig ikke vite verken hvor eller hvordan.

Begrepet BLÅTUR fremstår for meg slik. Blå = ut i naturen. Tur = ryggsekk, termos, sovepose, og turtøy.

For en innlandsmann som meg som hverken er spesielt glad i natur og fysiske utskeielser fremstår begrepet Blåtur for meg som noe noen på død og liv skal tvinge gjennom for å ha det hysterisk morsomt på bekostning av sånne som meg som ikke synes det er moro i det hele tatt å få utdelt en pakkeliste hvor følgende står beskrevet:

Ta med: Gode sko, pysj, turtøy, vindtett jakke, fleece, osv. Pakk lett i sekk da vi skal være en del ute.

HELVETE - hvem pokker med vettet i behold pakker i sekk da for pokker. Sist jeg hadde pakket i sekk brukte jeg tre dager på å få ut alle skrukkene av Armani buksene mine. For å ikke snakke om den lekre nye Gucci skjorten som fortjener å ligge pent i min nye Luis Vuitton koffert.

Jeg pakker i koffert skriver jeg i en lettere irritert mail til arrangørene, og får følgende til svar at det blir ditt problem å drasse på den. Så, som den blåturvante fyren jeg er, innså jeg at det var bare frem med Bergans sekken og reisetrykejernet i stedet for å lufte Luis Vuitton.

Med sommerfugler i magen og Armani og Gucci i sekken stod jeg der i avgangshallen på Oslo S, omtrent som dengang jeg var syv år med sekken på ryggen klar for første skoledag med et vettskremt blikk.  Møter mine kollegaer som synes det er rasende festlig at jeg nok en gang må utfordre comfort sonene mine.

MEN, jeg vet hvor vi skal. Det er sjekket i alle bauer og kanter i hotellbookingsystemene etter en gruppebooking for denne datoen. Dog har noen fart med fanteri og lagt en fake bestilling i Son, men den er borte dagen i forveien. Vi skal til Fredrikstad, mitt elskede Østfold, min fødeby for snart 29 år siden. Jeg skal hjem. Kjenner sitringen i magen avtar litt og har et ørlite håp om at vi skal videre til Hvalèr øene. Denne perlen av Østfoldsk skjærgård som ligger der på rekke og rad, badet i sol med duvende svaberg og vakre strender.

Det er merkelig hvor rolig man blir bare man vet hvor man skal. Vi endte på en av mine kollegaers hytte. Og det går som det må gå når man er på hyttetur, grillmat, hvitvin, rødvin, sommerøl, sommermusikk, badenymfer og vakre sommerpiker med prestekrager i håret. Det er noe annet enn 10c varme solstråler fra skyfri himmel med liten kuling på terrassen i Siddisbyen.

Det er nå engang noe rart. Det skal alltid være noen morsomme innslag av en eller annen art på slike turer. Det er liksom ikke meningen på blåturer at man bare skal hygge seg. Slik som på denne hvor man fjaser seg gjennom en linedance forestilling i tro om at en stakkar må fremføre dette nummeret seinere på kvelden iført de latterligste kugutthatter og traktorlesbeskjorter.

Igjen blir man så lykkelig når man innser at sannheten er en annen og at man er blitt lurt nok en gang. Morsomt for de som arrangerer, morsomt for deg som leser. Ikke spesielt morsomt for en fyr som ikke klarer å gå å tygge tyggegummi samtidig engang.

Kan du da forestille deg at samme fyren skal kooridinere to armer, to bein i takten av lystig kuguttmusikk? Jeg er vel å betrakte som særdeles ukoordinert, og det er jo ikke med stor lykke man ønsker å vise til gud og hvermannsen hvor latterlig man blir gjort i en setting i fullstendig mangel på glam og fashion.

Heldigvis er ikke alle turer fylt med cowboyhatter og traktorlesbeskjorter. Noen er fyllt med mer fartsfylte aktiviteter, men som alltid, det skal være action og aktivitet. Denne gangen på feil side av Oslofjorden, nærere bestemt sommerrevybyen Tønsberg. Tønsberg med sitt kjære Quality Hotel Klubben hvor mang en norsk revyartist har satt sine ben. Her også jeg.... ok, dog i salen ikke på scenen.

Det er utrolig hva man kan få folk til å gjøre har jeg tenkt mange ganger. I allefall om man er i flokk og får betalt for å gjøre det. Det er jo ofte sånn at når jeg er ute på disse turene så har jeg jo betalt for å være der. Vi mennesker er rare sånn. I alle år har vi ikke fått oss til å gjøre ting vi egentlig ikke har lyst til så lenge vi ikke får betalt. Men i det øyeblikket man kan utveksle en tjeneste mot en eller annen form for betaling da gjør vi de merkligste ting.

Et billig og skittent knep spør du meg. Det er litt sånn som med prostitusjon. Den fineste dama får du ikke om du ikke gir henne litt igjen for innsatsen. Men i det øyeblikket du lokker med litt vin og mat, da blir hun mør som den fineste indrefileten.

Jeg er mør jeg også. Kanotur gjør noe med kroppen til folk. Man blir stiv i muskler man ikke visste man hadde engang. I allefall for oss som ikke er så vant med disse fysiske utfordringene. Kanoturen overlot jeg til proffene.

Jeg er mest mør fordi jeg har de siste to ukene gitt min indrefilet en marinering den sjeldent har opplevd maken til. De andre er nok møre også av den årsaken. I tillegg til da denne kanoturen. Møre tror jeg også noen ble etter at det ble snekret olabiler for så å sette utfor gressplenen i disse selvsnekrede doningene.

Det er jo morsomt å se hvordan noen går inn for oppgavene med mer vellyst enn andre. Jeg skal spare dere for de mer vovede fotografiene fra dette arrangementet, men snekkeren dere her ser i aksjon viste mer enn bare sine hvite boxere fra samvirkelaget på Røa i kampens hete.

Tilbake til dette med begrepet blåtur. Det finnes blåturer i alle slags former, den siste jeg var på var det jeg vil kalle blåtur light. Dvs. vi visste vi skulle jobbe og hvor, men vi visste ikke hva som skulle skje etterpå. Derav ordet blåtur light.

Light versjonen av blåturen fungerer på akkurat samme måte som en skikkelig blåtur, man får betalt for å gjøre ting man ellers ikke ville gjort sammen med mennesker man egentlig ikke har annet til felles med enn at man av og til marinerer hver sin indrefilet i festlig lag. Disse menneskene er ofte kalt kollegaer eller forretningsforbindelser. Hyggelig, men kjøpt og betalt igjen.

Det er jo ikke det at dette ikke er festlig. Misforstå meg rett, det er rasende festlig å se folk gjøre ting de overhodet ikke har peiling på.  Heie litt og la de tro de er verdensmestere i det de gjør for så å humre litt på siden i den viten at verdensmestere blir man neppe innenfor dette fagområdet.

Jeg synes det er rasende festlig å se andre drite seg ut, prostituere seg litt for et par glass vin og noen halvstekte grillpølser.

Det kalles å by på seg selv. Vi byr på det meste. Jeg byr også gjerne på. Jeg byr på meg selv for det meste. Ikke så mye annet egentlig. Men jeg byr på. Kjøpt og betalt selvfølgelig.

Men nå er det sommer, vi skal by på andre ting, det er en uke til ferie. Jeg skal by på alt hva jeg har og litt til.

PS: bildene i dette innlegget er rene illustrasjoner og enhver likhet med virkelige mennesker er rent tilfeldig. Innlegget inneholder ironi og skildringer som ikke nødvendigvis samsvarer med Østkantmanns virkelige tanker og meninger.

Jeg er en sirkushest som snart skal ut i manesjen igjen.

Tirsdag 25. mai 2010 kl 0430 – på tide å våkne. En ny og spennende arbeidsdag ser dagens lys fra Breivikveien. Swiffer gløtter så vidt på det ene øyelokket der han ligger å røyter på baderommets gulvteppe i varmen fra Lyses fjernvarmeanlegg som så godt brer seg rundt i gulvet. Undrende ser han opp på boligens ene eier, undrer seg stort på hva jeg gjør oppe midt i natten.

0500 -ventende ringebil fra Stavanger de ringer vi bringer står oppstilt i Søilandsgate og venter på en trøtt men fattet beboer fra bygningens toppetasje.

0615 -den blå og hvite fuglen står klar til avreise fra Stavanger Luftavn Sola. Jeg har så vidt begynt å våkne i det flyet tar av og de morgenfriske korrekt uniformerte serverer et stk, tørt rundstykke med ugjenkjennelig påleggssort, den tilmålte appelsinjuicen, og min sårt tiltrengte første kopp med nytrukket pulverkaffe.

0700 –Velkommen til Oslo lufthavn Gardermoen, vi håper du har hatt en behagelig reise med oss i SAS og Star Alliance og ønsker på snarlig gjensyn.

0715 –Velkommen om bord i flytoget, dette er et direkte tog til Oslo S, turen vil ta ca 22 minutter. Jeg plugger inn høretelefonene i min iPhone 3GS, kjører full guffe på Moldovas bidrag til årets ESC finale påfølgende lørdag og er sikker, vi har en vinner.

0737 –Velkommen til Oslo, vi håper du har hatt en behagelig reise med oss i flytoget og ønsker på snarlig gjensyn.

0743 –Comfort Hotel Børsparken, første stopp og tydelig dagens samlingspunkt for flere av Choice sine ansatte. Dagens kaffekopp nummer to og tre inntas før en ny ventende ringebil denne gangen fra et av Oslos ringebilselskaper står oppstilt mellom børsen og hotellet.

0900 -Klart for dagens første møte. En av mange opplevelser men en kickstart etter langhelg med pinsefri på terrassen og et par besøk på Plantasjen for å gjøre det så trivelig som mulig der hjemme slik at gressenka kan ha litt å sysle med mens husbonden er ute å tjener penger til soyamargarin på kneippbrødet.

And so the story goes………. En uke fylt med daglige sysler i jobb på Frogner og ellers rundt om i hovedstaden, ispedd kveldslige sysler som ESC oppladning. 

2100 –Casa Jessen, Øl, ESC og hjemmelaget pizza

Jeg føler meg som om jeg er nitten år. Dvs. den gang jeg var nitten år hadde jeg akkurat startet min karriere fylt med Barbiedukker, Lego, fjernstyrte biler og my little pony. Ethvert mannfolks hemmelige drømmejobb.

Lite visste vel jeg den gang at jeg ti år senere skulle befinne meg midt i begivenhetenes sentrum i Oslo, Norges tredje seier i ESC var tatt hjem med en fyr som ligner på en av Ivo Caprios mange eventyrfigurer. Norges hedres med direktesendt eurovisjonsfinale i nybygde Telenor Arena på Fornebu. Vi har tidligere på året sørget for å stemme frem en vinner som skal forsvare Norges ære, vel vitende om at med denne svulstige sangen sparer vi oss for kostnaden med en ny vinnerlåt og ny ESC finale i moderlandet i 2011 også. 

Onsdag 26. mai 2030, Casa Solbakken, Øl og 50 år med Schlager på DVD

Torsdag 27. mai 0205, du kommer ikke inn her.

Torsdag 27. mai 0530 klar for en svipptur til Sørlandets hovedstad

1700 –Tapas og Champagne, Fornebu

Torsdag kveld 27. mai, Telenor Arena VIP tribunen. Det nærmer seg midnatt. Sveriges ære er satt på spill, Lille vakre Anna om du vil…… forsvare Sveriges ære vær så snill.

Torsdag kveld, kl 2355. finn.no: 40 000 røde selvlysende staver til salgs, henvendelse den svenske ESC delegasjonen.

Fredag 28. mai kl 1400, lunch Hurry Curry, iltelefon, hastemøte, endring på hjemreise uken etter, organisering, delegering. Utfordring løst kl 1430.

1600 -ØL

Lørdag 29. mai 2010 kl 1300, klart for frokost på stamstedet. Egertorget kjøtt og frityr. En rask jakt på paljetter og det perfekte ESC antrekket for kvelden. Det er festdag, årets største og viktigste sportsarrangement skal av stabelen i direktesendt fargeteve til Europas befolkning.

1400 –innser at figuren ikke er samstemt med fjorårets matchvekt.

1630 –utslitt = Champagne.

1700 –har faen ikke noe å ha på meg

1705 –tar den lille sorte, en nyutsprungen rose i sine beste år er klar for sitt livs opplevelse

1950 –fyttikatta for en stemning, det myldrer av folk i området i og utenfor Telenor Arena, bare 70 minutter igjen. Vi nynner på Tyske, Danske og Islandske finaleschlagere.

2030 –vi instrueres i pauseunderholdningen, Flash Mob dansen. Innser at koordinasjonen og dansetrinnene jeg lærte i ballett timene i barndommen er som blåst bort. Helvete.

2055 –salen koker, stemningen er bokstavelig til å ta og føle på. Tenker kjapt tanken at en liten terror handling her hadde utslettet hele Europas fargerike folk. Ser meg over skulderen etter Nina Karin Monsen med den hårete overleppa, heldigvis bare vennligsinnede nybarberte menn så langt øyet rekker.

2100 –Ivo Caprinos levende variant inntar scenen med fele og dansere. Salen koker, det lukter så jævlig svette at jeg tenker det er godt jeg har tatt på meg nok eu de toilette.

2105 –jeg er lykkelig, jeg er i finalen, jeg sitter der midt mellom 18 000 svette mennesker, jeg hører på euroschlager, jeg er midt i en drøm. Dog ikke fångad av en stormvind, but what a moment. Jeg er sharing the moment, with satellite, in a moment like this. (ttttog du an?)

Sommerfugler, hoppende Jimmyer, greske guder og russiske lærere. De er alle der sammen med meg og Didrik Solli Tangen.

Didrik Solli Tangen. Lite visste jeg at fjorårets sommerfest I Frederik Stangsgt. sitt underholdningsinnslag skulle erstatte et hjarte på rette staden på statskanalen denne lørdagskvelden.

Didrik Solli Tangen, vestfoldgutten med nøttebrune øyne, en stemme som fløyel og et utseende så blendende vakkert at Europa umulig kan la seg sjarmeres til å gi Norge nok stemmer inn i en ny euroseiersrus. My hard is yours.

Det er midnatt, Tyskland har vunnet over Norge, see you all in Germany next year.

30. mai 0415 –Pizza

30. mai 1120 –Cola

30. mai 1125 –ESC finale i reprise på lisensfjernsyn, fantastisk finale også i farger og HD, mon tro om jeg ser meg selv på tv?.

31. mai kl 0700, jeg har hatt en urolig natt. Jeg har hatt Sveitsiske, Svenske, Tyske schlagere og Didrik Solli Tangen i hodet hele natta, jeg er i ferd med å våkne til virkeligheten, ut av ESC boblen, tilbake til hverdagen. Det er to dager igjen til jeg skal hjem.

1. juni 1530, velkommen til Kristiansand Lufthavn, vi håper du har hatt en behagelig reise med oss i SAS og Star Alliance og ønsker på snarlig gjensyn.

2. juni kl 2155, Egersund stasjon. Dagens møte i Kristiansand er over (fan` jeg er god), så også en vellykket åpning av nye Comfort Hotel Kristiansand dagen i forveien.

Jeg sitter nok en gang på NSB Komfort, litt bedre, litt mer komfort, med strømuttak for bare 90,- ekstra. Denne gangen i en kupè mindre proppet av folk, i riktig kjøreretning.

Sirkushest, Choicer, samboer, schalgerdronning, homo, Østfolding i Siddisland, dyrevenn, kompis, kjekkas, kollega, sønn, bror, onkel, svoger, svigersønn. Shopping og Champagne, et liv fullt av glamour.


Takk til alle som bidrar med alt innhold til livet mitt, jeg hadde aldri vært der jeg er om det ikke var for dere.

Home, I`m coming home to the place where I belong.

Jakten på gubbestakken.

Her om dagen feiret vi bursdag her i huset. Det var 17. mai, og tradisjonen tro bursdag her i huset. 35 år er gått siden min bedre halvdel så dagens lys. Som seg hør og bør var gave innkjøpt, og i mangel på oppfinnsomhet ettersom man opp gjennom årene har kjøpt seg gjennom digitale kameraer og andre gadgets har man kommet til et punkt hvor oppfinnsomheten liksom tar slutt. Men heldigvis har vi en nyåpnet Moods of Norway butikk som løste den bekymringen for i år. Beskjeden var klar, det blir ingen dyr presang i år da jeg akkurat har kjøpt nye felger til bilen vår, så egentlig burde jo det vært gave god nok.

Noen er sikkert klar over at i tillegg til at 17. mai er min bedre halvdels fødselsdag er denne datoen også Norges nasjonaldag. Gratulerer med vel overstått sier jeg. Håper du hadde en fin feiring hvor enn du feiret nasjonaldagen.  Et år rømte vi faktisk landet og feiret i Stockholm (det er noe med Østfoldinger og Sverige), det fungerte helt fint det også, så jeg dømmer ingen, det skal jeg ha. Her i huset har man et åpent sinn til det meste.

Nasjonaldagen ja..... eller den store kakedagen her i huset. Marsipankake i rødt hvitt og blått. I motsetning til mine noe begrensede talenter innenfor å nyte havets delikatesser har jeg det stikk motsatte forholdet til konditorens delikatesser. Kom med det, og inn og ned skal det om det så skal tvinges ned. Heldigvis deles denne lidenskapen med boligens andre beboer også, så derfor er 17. mai den offisielle kakedagen. Eller den store marsipankakedagen om du vil.

Mine egne fødselsdager har stort sett hele mitt liv blitt feiret med den berømte banankaken fra baker G.H Dahl hjemme i Rakkestad. Dessverre har jeg spist min siste banankake da bakeren stengte sine dører etter 99 års drift tidligere i år. Men det kommer nye tider, og nye kaker. En stor takk til Francois på Clarion i Stavanger for hans fantastiske marsipankaker.

For de uinnvidde som ikke har vokst opp i den litt rare og snerversynte kommunen Rakkestad og derfor ikke er innviet i den berømte banankaka fra baker Dahl er dette en kake som er formet som en banan, den har gult marsipanlokk med brune sjokoladestriper utenpå. Kaken er fylt med en krem av nøttevariant. Den har altså avgått ved døden ved bakeriets nedleggelse, og har nok blitt gjenstand for de store samtaleemnene på hjørnet utenfor bolagsgården eller i loddbua i storgata. Nå var det strengt tatt hverken banankaker eller kaker forøvrig dette skulle handle om, men jeg har som kjent en medfødt koblingsfeil i hodet som gjør at det kan spore av litt.

Nasjonaldagen har de fleste årene siden mitt sorti fra mitt barndoms hjemfylke blitt feiret her i siddisland. I siddisland har de folketog, barnetog, russetog og NSB. På søttende mai frakter NSB folk til Stavanger for å delta i festlighetene. Her møtes Solafolk, Sandesfolk, jærbu og en og et og annet menneske helt fra Randaberg til stor feiring. De pynter seg i sine flotteste anntrekk. Det er sjeldent å se den såkalte jærbunaden på nasjonaldagen selv om det kanskje er den mest kjente her borte (jærbunad - rød eller blå varmedress fra Felleskjøpet), men derimot er rogalandsbunaden ganske så utbredt på søttende mai her i oljehovedstaden.

Det er altså her ordet gubbestakk kommer opp. Et lite glimt av lengsel til mitt fødested, Østfold, Rakkestad, Degernes.... Ok, jeg er faktisk blitt så gammel at jeg har innsett at jeg neppe kommer tilbake dit, men røtter mine river sånn i meg.  Det er litt sånn som gamle damer har det, de kan liksom ikke unngå å bruke blått leggevann selv om de aldri så mye ønsker å slutte.

Derfor har jeg innsett at nå skal det skje. Jeg skal bekjenne mine røtter for den allmene siddis. For til neste år skal jeg iføre meg gubbestakk fra Østfold.

Jeg har sett mang et kjent mannefjes i denne gubbestakken gjennom årene. Skal ikke henge ut noen, men kunne nevnt i fleng, men det er ikke alle som burde satt pengene sine i den for å si det forsiktig. Den er litt sånn rar og det gjør at er du for kort i drittfallet til å bære den ser du ut som du har sparkebukse med ytterjakke på deg, og er du litt for tykk blir du fort seende ut som en amerikansk fotball iført denne. Men jeg.... jeg er 186cm høy, passe slank, passe maskulin, og den kommer til å passe perfekt. Alt kler den smukke er et utrykk. Det stemmer.

Jeg har vært i gubbestakkbutikken, jeg har sjekket og målt, jeg har snakket med mutter for godkjennelse, min søster har også fått si sitt. En samboer sier det er dyrt, skal ikke nekte for det. 40 store skal de ha i Moss. Det er godt det er noe som er billigere her i vest. 

I morgen skal det tas mål, så til høsten er det klart. Og neste år skal både fødselsdag og nasjonaldag feires i gubbestakk fra Østfold. Jeg er Degernesing og Østfolding, bosatt i siddisland og jeg skal bli enda kjekkere enn før. Velkommen til visning Stavanger 2011.

Jeg elsker havets delikatesser.....

Det er den største løgnen jeg har servert i bloggen så langt. Jeg ljuger så det renner av meg her jeg sitter. Jeg kan rett å slett ikke fordra alt det folk kaller havets delikatesser. 

Du har sikkert hørt utrykket fisk er fisk og kjøtt er mat! JADA, kjøtt er mat, lenge leve fisken og dens artsfrender.

Når du er født midt ute på bondelandet hvor melka kom rett fra kua og på bordet, hvor mors hjemmelagede blodklubb var festmåltid etter at den halve grisen var i hus rundt juletider. Da må man jo forstå at man kan ikke på den andre siden tilbe havet og dets såkalte herligheter. Det hjelper lite på at min far, fiskeren fra det værdharde nord stod på sitt og forsøkte å innføre sin matkultur på bondelandet etter at han emigrerte fra en eller annen fjord der oppe. Kokt torsk. Ihelkokt torsk med margarin og poteter...... fantastisk. Min far elsker det sikkert fortsatt, men jeg derimot, klarer ikke lukta engang.

Jeg spiste alt frem til jeg var to år. Alt går i grisen er et uttrykk. Det stemte altså på meg frem til jeg fylte to. Da var det stopp. Etter det bestod mitt eksistensgrunnlag av tante Jorunns hjemmebakte brød med stekte fiskeboller, mors medisterkaker, puffet ris, mellombrød med salamipølse, samt grillpølse i lompe. Mer spiste jeg faktisk ikke. Det var hele mitt reportoar av hva jeg ønsket å putte i munnen frem til jeg var godt i tenårene.

Det har heldigvis bedret seg noe etterhvert som jeg ble eldre. Jeg spiste f.eks. kylling for første gang i slutten av tjueårene. Fisk er fisk og kjøtt er mat, mat skal ikke fly eller gå på to bein har også vært et av mine faste uttrykk.

Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe mer vemmelig en sjømat fortsatt. Dog har jeg måttet innse at for skams skyld så må man jo gjøre et forsøk på å være litt mer sivilisert. Liksom vise at man ikke er helt tulling fra bygda heller. Dvs. det avslører jo dialekten min, så tapt har jeg uansett på et vis.

Men ta f.eks. kamskjell..... bildet til venstre ser jo ikke akkurat ut som en delikatesse, men... de sier så at det er det. Så jeg åpner min kondisjonerte bygdegane og svelger unna. Takk lov for tilbehøret har jeg ofte tenkt. Tilbehøret kamuflerer og døyver det meste så lenge man unngår å tygge for mye på det man putter i munnen og skyller ned med tilbehør. En god chablis har aldri vært å forakte. Et lite glass musserende vin eller et digert glass Champagne.... Fantastisk, bruker det til alt, så også å holde fasaden ved en middag hvor havets delikatesser ligger der å vrir seg foran meg på tallerkenen. Forteller meg akkurat hvor store mengder jeg bør ha i glasset for å få ned mengden på tallerkenen. Nå spiser jeg faktisk kamskjell - jeg har rett og slett vent meg til det.

Jeg var på fiskerestaruant - Cornelius på holmen. En perle av et sted i den Bergenske skjærgården ligger Cornelius, maten rett opp fra sjøen, rett i panna, eller rett på tallerkenen. Du burde forsøke stedet om du en gang får anledning. Det var fantastisk. Arnfinn på fiskerestaurant. De tallerkenene der ute har aldri sett så mye som en svinekotelett eller en chillipølse. Og der var jeg!

Tilbehøret tenkte jeg når jeg innså at her var det langt tin nermeste 7eleven for en nødpølse mellom rettene jeg ikke spiser. Gjør som du pleier. Store mengder med tilbehør.

En fantastisk opplevelse der ute på dette stedet som er så fantastisk bygd opp, ligger å vipper i vannkanten. Tilbehøret og litt til... jeg gjør et forsøk, jeg vil jeg skal, men jeg får det altså ikke helt til. 

Gjestene våre var strålende fornøyd, jeg like så, jeg seirer litt etter litt gang etter gang. Jeg vil jeg vil, men jeg får det altså ikke helt til...

Jeg har jo forsåvidt forklaringen på min egen lille utfordring med sjømat også kalt havets delikatesser.

EKTE MANNFOLK SPISER KJØTT

Så enkelt er det. Ekte mannfolk skal ha litt å gå på når de skal ut å arbeide. Man må ha nok pondus til innse at ekte mannfolk spiser ikke kamskjell, østers og kråkeboller. Ekte mannfolk spiser biff og poteter med bearnaise.

Ekte mannfolk spiser pølser rå rett fra kjøleksapet. Ekte mannfolk vet hvordan en kotelett skal grilles til det ugjenkjennelige på kullgrillen for å så nytes sammen med en god porsjon firstprice potetsalat.

Så får det heller være så da, at man må deale litt med urmannen i seg selv, og av og til ta en smak fra havet, sånn for å sørge for at testosteron nivået ikke går helt bananas.

I sommer skal det grilles..... for ekte mannfolk spiser kjøtt.

Jeg er Østfolding og jeg skjemmes nesten ikke.....

Man skal ikke skjemmes av hvem man er eller hva man kommer fra sa en gang en klok dame til meg. Det var min mor, som hadde tatt sin sønn på fanget og skulle fortelle han om livets realiteter som jo kan være så mangt for en liten blond pjokk på fire år.

Født i Fredrikstad, trasket sine første 7 år i Rakkestad de resterende 22 år i Degernes før han endelig kom seg bort fra mors fang og flyttet til oljebyen i vest.

Min mor har alltid fortalt meg hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg er byggefeltunge. En byggefeltunge er et barn som vokser opp på landet uten å komme fra gård. Et skjelsord -ja. Byggefeltunge..... vi var nybyggere, bodde i nybygd villa på "feltet". Kirkengfeltet.

Bare de ungene som hadde foreldrene sine med en eller annen odelsrett stod høyere i status rent sosialt sett i den kommunen hvor jeg kommer fra.   Riktignok er min mor fra gård, men den måtte jeg lengre ut på landet med, for jeg var altså ikke fra gård. Jeg var byggefeltunge enten jeg ville eller ei. Jeg kunne ikke kjøre traktor, jeg kunne ikke være med far på jordet å treske eller gjøre andre bondeaktiviteter.

Mine foreldre hadde heldigvis tatt til vett å bygd villaen jeg vokste opp i så stor at det skulle ikke være tvil om at min sosiale status allikevel hadde et visst nivå. Men jeg var fortsatt like mye byggefeltunge uansett hvor mye man vendte på det hele. Jeg har gårdsnavn knyttet opp til mitt slektsnavn, men, nei. bonde og bondegutt kom jeg aldri til å bli. Pussig hvordan man på landet har motsatt problemstilling som i byen. Hvis man på den tiden jeg vokste opp bodde i byen, men hadde slekt fra gård..... tenke seg til..... sosialt ikke bra. For meg var det altså omvendt.

Jeg var annerledes.... i hele min barndom har alltid noen fortalt meg at jeg var annerledes.... Har du noen gang tenkt over at hvis noen forteller deg noe lenge nok så begynner du å tro på det selv?!  Sånn ble det til slutt med meg. Jeg var byggefeltunge, jeg var annerledes. Jeg likte ikke å bli møkkete på hendene, jeg var ikke glad i hverken skogsarbeid eller pløying.

Jeg har alltid tatt meg f. på at jeg skal være meg selv, uansett hva andre mener og tenker. Fra den gang min mor fryktet at jeg skulle bli en innesluttet og uselvstendig fyr. Hvor hun i senere tid har uttalt at hun måtte jo forsøke å dytte meg litt fremover slik at jeg ikke ble akkurat det.... at hun så skulle dytte meg over kanten var vel ikke helt meningen, men.... sånn kan det altså gå.

Jeg er Østfolding, jeg skjemmes ikke, bare litt..... Jeg skjemmes mest av sneversyntheten, at alle skal bry seg med alt.

Møtte for noen år tilbake moren til en barndomskamerat av meg utenfor mitt barndomshjem. Hvor hun legger sitt blonde hode på skakke, setter opp sitt mest forståelsesfulle utrykkende smil og spør "hvordan går det med deg da? og hvordan har mor DET". Jøss, hvem er død nå tenkte jeg..... men hun siktet jo til hvordan min stakkars mor hadde taklet å få en sønn som meg.... altså en sånn sønn som er litt skeiv i skoene.

Heldigvis så vet folk på landet ikke bedre enn dette tenkte jeg, men det er pokker ikke rart det snart ikke er folk igjen på bygda heller tenkte jeg i samme slengen..... Den samme damen trodde visst jeg hadde flyttet til Stavanger for å leve ut mitt syndige liv. Sannheten er at jeg var lei av å jobbe i leketøysbutikken til Ole Jørgen, og jobbmuligheter i Rakkestad er det ikke så mange av med mindre man er nettopp bonde eller har et intenst ønske om å jobbe på eggesentralen.... så det var den virkelige årsaken..... men vet man ikke bedre er det like greit å la dem leve i troen på at de vet.

Mitt syndige liv kunne jeg levd utmerket vegg i vegg med denne damen om jeg hadde ønsket det. Hun hadde forhåpentlig skammet seg mer over sine egne fordommer enn hva jeg hadde gjort av å leve med henne i nabolaget.

Tilbake til Østfoldgutten...... det er nemlig noen ting man aldri kan ta fra en østfolding enten han er rett eller skeiv i skoa.

Bilær å båtær såm tutær å bråkær, det er jo ord som kjennetegner de fleste østfoldinger, så også meg.

Jeg har tidligere skrevet litt om bil og bilturer..... og de som kjenner meg har påstått at jeg er litt over gjennomsnittet interessert i biler, og spesielt for å være en slik fyr som jeg er.... Bil er moro. Jeg har aldri vært fasinert over å mekke bil og de tingene som gjør at man blir skitten på hendene, men jeg digger biler. Og i januar i år stod et nesten helt nytt eksemplar produsert av Bayersk kvalitet på plass i garasjen her i Breivikveien. O store lykke. Jeg er av de som bare må ned i garasjen for å se på bilen min av og til. Bare for å få bekreftet at den fortsatt står der og er min.

Og i dag var dagen for enda litt mer lykke, nye fine feite felger.... ok, her kommer hele harryfaktoren fra vokst opp i harryland frem. Jeg klarer meg greit uten laksetrapp, terninger og wonderbaum, det får jeg overlate til de som fortsatt bor i området å ha som sin spesialitet. Men felger måtte jeg ha. Restskatt eller ei. Det har vært en lang ventetid, men i dag var de kommet. Jeg har hele uka ringt Jæren dekk for å høre om de var på plass, så jeg følte vel de trakk et lettelsens sukk når de endelig kunne bekrefte at jeg kunne komme for å få montert dem på i dag.

Jeg har vært to turer nede i garasjen allerede for å se på dem. Og det var akkurat da det slo meg det jeg under hele min oppvekst var blitt fortalt av andre. Jeg er annerledes!  (-er det noe som heter felg fetish?)

Men jeg er stolt av at jeg er annerledes. Jeg er stolt av at jeg liker kule felger, at jeg er fra bygda, at jeg er bonde i byen (det tror de nemlig her), at jeg er østfolding i siddisland. At jeg sier ælj og ikke elg. Og jeg er himla glad jeg slipper unna bygdesladder og nabokoner.

Her om dagen oppdaget jeg forresten at naboen min er homo....... herregud, går det ikke an å ha enerett på noen ting i denne byen eller? På landet var jeg jo i det minste et visst ekstotisk innslag og et godt samtaleemne for nabokonene der de satt og bekymret seg for at jeg ikke ga min mor barnebarn. Nå er altså naboen min på andre enden av korridoren her homo.

Så sitter jeg her, med mine nye felger, byggefeltungen fra Degernes. I leilighet i byen til prisen av et stort gårdsbruk i Degernes. Jeg er Østfolding og jeg skjemmes nesten ikke....

Naboer.......

Som noen kanskje har fått med seg så bor jeg i et ganske tettbefolket strøk her på Stavangers beste urbane østkant, noe som innebærer naboer.

Mine naboer de kommer i mange innpakninger, og synes det passer seg fint å starte med en liten sang som du finner her: den jævla naboen som jeg synes er ganske dekkende. Min nabo bygger seg hus, og det er ikke et hvilket som helst hus han bygger seg. Ok, så skal det vel sies at det ikke blir en nabo til slutt, men det er en som står for bygget i allefall.

ÅÅÅ så fint det blir. Her kan vi leve side om side i vårt fargerike fellesskap. 14 nye naboer bare i vår retning i denne  arkitektonisk vakre bygningen. Her skal de boltre seg på over 60m2 med splitter ny bolig. Eller som utbygger skriver så fint i prospektet: fra 40-63m2 med spenstige løsninger, leiligheten som passer deg og dine behov. 34 leiligheter, Brevig Allèen.

Breivig-Allèen ligger i Lervig i Østre bydel, kort avstand fra Stavanger sentrum. Beliggenheten nær sjøen, båthavn, flotte turområder og sentrum er sentrale verdier man sikrer seg ved å bo her. Faen ta Breivig Allèen. En Allèe av betong.....

Riktig nok visste vi at dette skulle skje.... at vi fikk naboer, og at det blir mange. Men at de skulle bli så lite vakre, det var det ingen som sa noe om. Ei heller at de skulle bli så små og nusselige. Men det blir moro da, når alle skal benytte seg av sine få utendørs kvadratmeter samtidig når solen kommer på besøk, da blir det moro da. For da skal makta demonstrere..... Jeg har 30m2 med terrasse, omtrent identisk areal som alle disse 14 tilsammen har vendt mot oss HAHA. Men det blir sikkert fint, man kommer neppe til å føle at man er mye hjemme alene i fremtiden i allefall. Det er jo bare å gå ut på terrassen så har man alt det selskapet man måtte ønske seg.

Ikke for det, snakk om selskap..... det blir jo et og annet selskap av denne byggingen. De har jo så vidt begynt på blokk nr. 2 som dere her ser et eksempel på, skal si det er selskap jeg. Der står man på badet i det som fra bakkenivå er 7 etasje, og plutselig står det en mann rett utenfor baderomsvinduet. Artig.

Nå synes jo jeg det er litt moro å vise frem vinterens bestrebelser etter å få den perfekte bikinikroppen, men det går nå en grense, jeg vil da velge selv når jeg skal vise meg frem. Ikke alle trenger å se meg med usminket morratryne liksom.

Men neida her skal man vise seg frem, i all sin prakt for gud og hvermannsen...... for nettopp slik ser det ut fra mitt baderomsvindu.

Da er det jammen godt at man har investert i opp og nedjusterbare plissè gardiner fra Kirsch også på baderommet slik at man kan velge å vise frem den kroppsdelen som tar seg best ut til enhver tid.

Men takk og lov, her oppe i høyden har vi fler vinkler, å speide ut gjennom. Dette er jo bare den ene siden av vårt palass her oppe på toppen av Breivika. For fra de to andre sidene er det ingen sjenerende byggearbeidere å se, bare skjønn idyll og utsikt så langt øyet rekker. Og fler naboer. Den beste av de ser du på bildet under her. Heldigvis for at det fortsatt finnes noen mennesker med estetisk sans og grønne fingre. Det er som en fryd for øyet å se naboen ligger på alle fire med sin lille saks å trimmer plenen, luker i blomsterbedene og raker gårdsplassen fri for hjulspor. 

 

Gudsjelov sier jeg, for at det fortsatt finnes noen som har forstått det ansvar det innebærer å inneha hus og hage. Her er idyllen til å ta å føle på gjennom sommeren. Like sikker er jeg dog ikke på at disse setter pris på alle sine nye naboer. 

Altså, misforstå meg rett. Her i 504 er alt på stell. Blomstene er plantet for lengst i blomsterkassene, plassert på linje, vatret og målt opp etter alle kunstens regler. Men i alle perfekte bed finnes det alltid en mulighet for at det dukker opp et og annet ugress, så også her. Ugresset i dette tilfellet finner man i fjerde etasje. Eller for oss, rett ut, ned til venstre. Du ser kanskje hva jeg sikter til?

 

Her har det blitt festet, og her skal det festes igjen, glad og lykkelig ungdom som bare vil ha det moro. Og moro skal jeg si deg de har det. Og for deg som er hårsår anbefaler jeg deg å hoppe over det neste avsnittet, leser du videre så er det på eget ansvar. 

Det er moro å være ung, og dette er altså ungkarens svar på hytta i skogen. Her kan han gjøre som han vil, fri for mor og fars pekefingre og moralprekener.  Nedlegge damer på løpende bånd, vise trofeet stolt frem på terrassen etter at de har gjort sin nytte. Her kan gutta ta en øl eller femti, virkelig finne urmannen i seg selv igjen. Det er f.eks. utrolig praktisk at hele terrassen kan fungere som urinal all den tid toalettet faktisk er oppfunnet og finnes rett innenfor, men akk så praktisk å kunne være i ett med naturen. La for all del ikke meg forstyrre her jeg sitter å ser på. Det føles nesten som å se en episode av paradise hotel, bortsett fra at dette er live og ikke i redigert opptak. 

Herliga London seie nå eg. Men de er noen sjønnasser disse naboene, og det blir nok både bankdirektører, oljearbeidere og lærere av disse også til slutt. Så får vi gamlingene i 504 se mellom fingrene på det i mellomtiden. Takke de pent for at de sørger for at heisen står slik at vi får den sårt tiltrengte trimmen som folk i vår alder har så godt av. 

Naboer, de kommer snart til et sted nær deg.