En nyttårsaften, en gubbestakk, en familie og et bryllup. Kan man stå hvit brud når man har pult?

(Advarsel, sterke ord, uttrykk og ytringer i teksten. Du er herved advart, mulig det allerede var for sent)

Herregud så fort tiden går. Igjen sitter jeg på toget, har innsett at det miljøvennlige alternativet er ganske ok. Jeg er på vei sydover fra statsministerskole i Oslo  – til Kristiansand.

Har med meg en bok, hastekjøpt på Oslo S, eller Grand Central som noen kollegaer av meg har døpt vårt nye hotelltilskudd i den gamle østbanehallen. Innser at konsentrasjonen etter ukas begivenheter heller er så som så, så da er det lettere å få fart på hendene, tømme seg litt på tastaturet her man sitter og ikke har annet å gjøre.

Tankene mine er på vid vandring som vanlig. Det har vært et utrolig hektisk år jeg har lagt bak meg. I Desember fikk vi beskjed om at vi skulle omorganiseres på jobben…… tygg litt på ordet – omorganisering.

Litt sånn som man gjør når syltetøyet og brunosten bytter plass i kjøleskapet. Sånn har vi gjort det på jobb, og for de som har omorganisert kjøleskapet noen gang vet godt hvor slitsomt det kan være. Man må finne korrekt plass til alt man har der. Man tar tingene ut, setter de på benken, begynner å sette de inn på nytt samtidig som man tar ut hyllene, vasker de, klargjør og setter de inn igjen på nye plasser for å få brunosten, syltetøyet, leverposteien og salamipølsepakka til å passe inn akkurat slik man hadde tenkt seg for igjen å få plass til alle de nye tingene man har sett for seg kommer til å gjøre matlagingen enda bedre.

Og tenke seg til……. Rett før det hele startet hadde man helt andre tanker i hodet, man tenkte ikke på hverken plassering av brunost eller leverpostei. For en søndag kveld hvor jeg sitter i  min hvite designstol på Stavangers beste urbane østkant, ca 3 og en halv uke før det nye året stod blankt og urørt sender jeg en litt tilfeldig mail til Stavanger Tinghus – ”har dere ledig tid for en vielse 31. januar?” akkurat så kort var mailen. Svaret kom dagen etter at jo, kl 1100 var det ledig tid, om vi ville ha den? Omorganisere den private delen av meg var tankene mine. Ny stillingsbeskrivelse om du vil. Lite visste jeg da at jeg skulle gå fra samboende olje og energiminister til statsminister med statsministerfrue.

Jeg hadde jo ikke snakket med brura engang, men som den romantiske personen jeg er, blir min korrespondanse med tinghuset videresendt til min utkårede gjennom over åtte års samboerskap med følgende melding: ”skal vi ta denne?” Svar følger kort etter: ”OK”

Akkurat slik startet det som i ettertid har ført til utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger på vårt lille bryllupsstunt.

Jeg har aldri drømt om kids, storslått bryllup, hvit kjole og en fest som koster et helt lite statsbudsjett. (jeg er alt for glad i meg selv til å bruke masse penger på mennesker jeg strengt tatt føler meg forpliktet til å invitere. Folk man kjenner bare fordi man er i familie eller på annet vis har tilknyting men ellers ikke har noe til felles ) Nei hadde jeg hatt det lille statsbusjettet der hadde jeg heller tatt en mnd. fri fra jobben og reist til Gran Canaria.

Egentlig har jeg aldri drømt om å gifte meg i det hele tatt, jeg kan vel gå så lang som å si at jeg har uttalt at jeg aldri skal gifte meg. Det er en tanke som har modnes etter hvert som årene har gått, hvor man har følt seg trygg både på seg selv, og om den man lever med. Kanskje er det ok? Kanskje man burde, kanskje er tanken som har kommet gjentatte ganger. I sommer for eksempel holdt det hele på å skje…. Men som vanlig somla vi med papirene, og borte ble det hele slik det har blitt de tre foregående gangene vi har signert papirer men aldri fått sendt dem inn.

Det hele dreier seg egentlig om å finne ut hva som passer for seg selv har jeg innsett. Man er tross alt 29 år og definitivt ikke ukyssa lenger, sex utenfor ekteskapet har man også hatt… strengt tatt, hele rammen rundt det storslåtte bryllupet er egentlig ødelagt av et liv bokstavelig talt på skeiva. Man kan ikke stå hvit brud når man har pult.

Under alle normale omstendigheter bor jo hverken brura og brudgommen sammen før de gifter seg, man møtes med sine familier, diskuterer hvem som skal betale for kjolen, blomstene, maten og ikke minst spriten på den store dagen. Man diskuterer om man skal gjøre dette borgelig, i kirken eller på et pittoreskt lite sted på en strand i Sveriges skjærgård. Det er mye som skal ordnes.

Etter åtte år i synden som samboende ugift har jeg innsett at behovet for oppmerksomhet rundt tilgjengeligheten til mitt mest intime, mitt aller næreste er noe jeg skal dele kun med akkurat de aller næreste. Så ble det også til med denne begivenheten, kun de som man var nødt til å ha tilstede var tilstede under selve sermonien.( Visste du forresten at tiden det tar å lese en halv side med formell tekst, sette på ringer og signere ærklæringen er gjort på ca fem min? Det er så kort at selv jeg synes det kan bli i enkleste laget, men definitivt privat og nært.)

Det vi måtte ordne var svært enkelt – Jeg slenger en frase til Larsen mellom to reiser: ”burde vi kanskje ha ringer eller?” Hvorpå kommentar følger: ”Ja vi må vel kanskje det”. Akkurat sånn har vi det. Korte kommandoer, kjappe avgjørelser. Kjapt avgjort var for øvrig også forespørselen til våre to vitner. En melding på FB med papirene som vedlegg klar til å returneres ferdig underskrevet slik at vi skulle få godkjent hele greia.

Gubbestakken var allerede bestilt, dog innså jeg at den manglet enkelte elementer, men utrolig hva man ordner når man har press på seg til å ordne det hele. Strømper, tørkle, sko og skjorte ble hasteinnkjøpt klart til bruk få dager etter.

Det eneste man måtte angre på i ettertid om det skulle være noe er at min gode kollega og venn ble snytt for et brudepikeoppdrag, jeg innser at jeg gjerne skulle latt han få sin drøm gå i oppfyllelse å gå foran oss inn på tinghuset, med sin nystrøkne kjole og hjemmeflettede kurv strøende roseblader mens vi går opp mot dommerens bord. Sorry mac, men jeg lover på tro og ære at ved neste omorganisering, da skal han få lov.

Uansett, festen var planlagt måneder i forveien, gjestene invitert, menyen satt, kokken bestemt. De selv trodde ikke annet enn at en hyggelig nyttårsfeiring var på trappene……… HERREGUD så praktisk, gifte seg og så bli invitert på middag. Morsomt er det jo også når gjestene snaue seks timer før de skal feire nyttår innser at de skal i bryllup, det er nesten litt synd at det hele ikke ble filmet og jeg skulle gjerne spandert en tier for å se vertskapets reaksjon når de innså at sølvtøyet måtte på bordet og at billig stålbestikk fra Hardangerfjorden ikke var godt nok til festbordet. (strengt tatt er Hardangerfjordbestikk litt simpelt uansett, men ikke referer meg på det)

De som kjenner meg sier jeg er jålete, de som kjenner meg godt vet at jeg er det. Og jeg innrømmer det uten blygsel, jeg er jålete, dvs. jeg er veldig jålete, snobbete har noen sagt, men der går grensen, det er forbudt med sigarer i heimen hos oss. Med penthouse på beste urbane østkant, Bayersk kvalitet i garasjen, gubbestakken i klesskapet og sølvtøyet selvfølgelig liggende skinnende rent. Alltid klart for et av mine uforglemmelige levende lys selskap med Champagne og etterfølgende en deilig  kjøtt i ovn rett tilbredt med ømhet og kjærlighet. Jeg er sikker på at mange er utrolig stolte av å kjenne meg nettopp på grunn av dette.

Jåla Hansen liksom, fra Kirkengfeltet fra stedet hvor min mor nå endelig har fått bekreftet i beste nyhetstid på TV2 det hun alltid hardnakket har sagt: ”Det er ulv i skauen her asså”.

”Herregud hva sa mor?”, ”Sendte henne en sms dagen etter, har ikke snakket med henne jeg, men tror hun synes det var hyggelig”.

Mutter ringte nesten to uker etter det hele var over og gratulerte, forsikret meg om at man selv valgte hva som er rett og hvordan man bør gjøre tingene. Det er mamma n` sin det. Og jeg er gutten til mamma n` min, ingen tvil om det.

For, hvorfor skal mødre og svigermødre på død og liv ha regien på akkurat dette øyeblikket i livet? Sånt blir det bare bridezillaer av. En bridezilla er en som skal gifte seg, som hysterisk planlegger bordsetting, invitasjoner, menyer, blomsterarrangementer, år, ja årevis i forkant. Diskuterer med mødre, svigermødre, og tilblivende kone/ektemann (stryk det som ikke passer). En bridezilla får akkurat hva hun/han fortjener, verdens mest gjennomplanlagte feiring av den store dagen, men dønn kjedelig. En liten primadonna kan jeg nok være, men bridezilla, nei, der får du gå lenger inn til byen for å finne.

Kan egentlig livet regisseres og planlegges? Noen mener å tro det, men jeg mener de tar feil. Jeg har alltid levd etter regelen, du finner ikke prinsen før du har pult en frosk eller ti. Med dette mener jeg at du av og til må svelge litt og, ta det som kommer på en måte. Slik er det med omorganisering også, man bytter plass på brunosten og syltetøyet, ser hva man får ut av det, som oftest noe veldig bra man ikke hadde tenkt på før man forsøkte.

Så nå har jåla fra Kirkengfeltet fått prinsen og halve leil. 504, dvs 43m2 bolig og 22m2 terrasse. Georg Jensen Masterpiece lysestake til de fantastiske levende lys middagene, babyblått gjøkur. Dessuten aner jeg en ny Bayersk stolthet i garasjen om ikke alt for lenge………

Vi foreviget forresten seansen i tinghuset på film. Kanskje jeg en dag tar mot til meg å ser på den. 
.