Ut på tur aldri sur. Om prostitusjon og sånt.

Jeg har ofte gått å lurt på hvordan begrepet "ut på tur aldri sur" har blitt til, og selvfølgelig om det stemmer. De siste to ukene har jeg vært mye på tur, og faktisk overraskende lite sur har jeg vært også.

Nå hører det vel til sannheten at jeg generelt ikke går rundt å er så veldig sur, men dog.... ut på tur har jeg vært.

Det hele startet for drøyt to uker siden. BLÅTUR!  Hvem pokker fant opp begrepet blåtur? Sikkert en eller annen skogens mann av en tulling som skulle overraske kona med noe spennende. Og i stedet for å introdusere henne for en ny posisjon i sengekammeret, så fant han ut at, nei, jeg overrasker skikkelig og drar à ut i det blå og hun skal selvfølgelig ikke vite verken hvor eller hvordan.

Begrepet BLÅTUR fremstår for meg slik. Blå = ut i naturen. Tur = ryggsekk, termos, sovepose, og turtøy.

For en innlandsmann som meg som hverken er spesielt glad i natur og fysiske utskeielser fremstår begrepet Blåtur for meg som noe noen på død og liv skal tvinge gjennom for å ha det hysterisk morsomt på bekostning av sånne som meg som ikke synes det er moro i det hele tatt å få utdelt en pakkeliste hvor følgende står beskrevet:

Ta med: Gode sko, pysj, turtøy, vindtett jakke, fleece, osv. Pakk lett i sekk da vi skal være en del ute.

HELVETE - hvem pokker med vettet i behold pakker i sekk da for pokker. Sist jeg hadde pakket i sekk brukte jeg tre dager på å få ut alle skrukkene av Armani buksene mine. For å ikke snakke om den lekre nye Gucci skjorten som fortjener å ligge pent i min nye Luis Vuitton koffert.

Jeg pakker i koffert skriver jeg i en lettere irritert mail til arrangørene, og får følgende til svar at det blir ditt problem å drasse på den. Så, som den blåturvante fyren jeg er, innså jeg at det var bare frem med Bergans sekken og reisetrykejernet i stedet for å lufte Luis Vuitton.

Med sommerfugler i magen og Armani og Gucci i sekken stod jeg der i avgangshallen på Oslo S, omtrent som dengang jeg var syv år med sekken på ryggen klar for første skoledag med et vettskremt blikk.  Møter mine kollegaer som synes det er rasende festlig at jeg nok en gang må utfordre comfort sonene mine.

MEN, jeg vet hvor vi skal. Det er sjekket i alle bauer og kanter i hotellbookingsystemene etter en gruppebooking for denne datoen. Dog har noen fart med fanteri og lagt en fake bestilling i Son, men den er borte dagen i forveien. Vi skal til Fredrikstad, mitt elskede Østfold, min fødeby for snart 29 år siden. Jeg skal hjem. Kjenner sitringen i magen avtar litt og har et ørlite håp om at vi skal videre til Hvalèr øene. Denne perlen av Østfoldsk skjærgård som ligger der på rekke og rad, badet i sol med duvende svaberg og vakre strender.

Det er merkelig hvor rolig man blir bare man vet hvor man skal. Vi endte på en av mine kollegaers hytte. Og det går som det må gå når man er på hyttetur, grillmat, hvitvin, rødvin, sommerøl, sommermusikk, badenymfer og vakre sommerpiker med prestekrager i håret. Det er noe annet enn 10c varme solstråler fra skyfri himmel med liten kuling på terrassen i Siddisbyen.

Det er nå engang noe rart. Det skal alltid være noen morsomme innslag av en eller annen art på slike turer. Det er liksom ikke meningen på blåturer at man bare skal hygge seg. Slik som på denne hvor man fjaser seg gjennom en linedance forestilling i tro om at en stakkar må fremføre dette nummeret seinere på kvelden iført de latterligste kugutthatter og traktorlesbeskjorter.

Igjen blir man så lykkelig når man innser at sannheten er en annen og at man er blitt lurt nok en gang. Morsomt for de som arrangerer, morsomt for deg som leser. Ikke spesielt morsomt for en fyr som ikke klarer å gå å tygge tyggegummi samtidig engang.

Kan du da forestille deg at samme fyren skal kooridinere to armer, to bein i takten av lystig kuguttmusikk? Jeg er vel å betrakte som særdeles ukoordinert, og det er jo ikke med stor lykke man ønsker å vise til gud og hvermannsen hvor latterlig man blir gjort i en setting i fullstendig mangel på glam og fashion.

Heldigvis er ikke alle turer fylt med cowboyhatter og traktorlesbeskjorter. Noen er fyllt med mer fartsfylte aktiviteter, men som alltid, det skal være action og aktivitet. Denne gangen på feil side av Oslofjorden, nærere bestemt sommerrevybyen Tønsberg. Tønsberg med sitt kjære Quality Hotel Klubben hvor mang en norsk revyartist har satt sine ben. Her også jeg.... ok, dog i salen ikke på scenen.

Det er utrolig hva man kan få folk til å gjøre har jeg tenkt mange ganger. I allefall om man er i flokk og får betalt for å gjøre det. Det er jo ofte sånn at når jeg er ute på disse turene så har jeg jo betalt for å være der. Vi mennesker er rare sånn. I alle år har vi ikke fått oss til å gjøre ting vi egentlig ikke har lyst til så lenge vi ikke får betalt. Men i det øyeblikket man kan utveksle en tjeneste mot en eller annen form for betaling da gjør vi de merkligste ting.

Et billig og skittent knep spør du meg. Det er litt sånn som med prostitusjon. Den fineste dama får du ikke om du ikke gir henne litt igjen for innsatsen. Men i det øyeblikket du lokker med litt vin og mat, da blir hun mør som den fineste indrefileten.

Jeg er mør jeg også. Kanotur gjør noe med kroppen til folk. Man blir stiv i muskler man ikke visste man hadde engang. I allefall for oss som ikke er så vant med disse fysiske utfordringene. Kanoturen overlot jeg til proffene.

Jeg er mest mør fordi jeg har de siste to ukene gitt min indrefilet en marinering den sjeldent har opplevd maken til. De andre er nok møre også av den årsaken. I tillegg til da denne kanoturen. Møre tror jeg også noen ble etter at det ble snekret olabiler for så å sette utfor gressplenen i disse selvsnekrede doningene.

Det er jo morsomt å se hvordan noen går inn for oppgavene med mer vellyst enn andre. Jeg skal spare dere for de mer vovede fotografiene fra dette arrangementet, men snekkeren dere her ser i aksjon viste mer enn bare sine hvite boxere fra samvirkelaget på Røa i kampens hete.

Tilbake til dette med begrepet blåtur. Det finnes blåturer i alle slags former, den siste jeg var på var det jeg vil kalle blåtur light. Dvs. vi visste vi skulle jobbe og hvor, men vi visste ikke hva som skulle skje etterpå. Derav ordet blåtur light.

Light versjonen av blåturen fungerer på akkurat samme måte som en skikkelig blåtur, man får betalt for å gjøre ting man ellers ikke ville gjort sammen med mennesker man egentlig ikke har annet til felles med enn at man av og til marinerer hver sin indrefilet i festlig lag. Disse menneskene er ofte kalt kollegaer eller forretningsforbindelser. Hyggelig, men kjøpt og betalt igjen.

Det er jo ikke det at dette ikke er festlig. Misforstå meg rett, det er rasende festlig å se folk gjøre ting de overhodet ikke har peiling på.  Heie litt og la de tro de er verdensmestere i det de gjør for så å humre litt på siden i den viten at verdensmestere blir man neppe innenfor dette fagområdet.

Jeg synes det er rasende festlig å se andre drite seg ut, prostituere seg litt for et par glass vin og noen halvstekte grillpølser.

Det kalles å by på seg selv. Vi byr på det meste. Jeg byr også gjerne på. Jeg byr på meg selv for det meste. Ikke så mye annet egentlig. Men jeg byr på. Kjøpt og betalt selvfølgelig.

Men nå er det sommer, vi skal by på andre ting, det er en uke til ferie. Jeg skal by på alt hva jeg har og litt til.

PS: bildene i dette innlegget er rene illustrasjoner og enhver likhet med virkelige mennesker er rent tilfeldig. Innlegget inneholder ironi og skildringer som ikke nødvendigvis samsvarer med Østkantmanns virkelige tanker og meninger.