Motorveien - første del av påskeetappen.

Alle som en gang har vært i bevegelse med bil mellom øst og vest vet at det er en uendelig lang kjøretur. Man smører ikke med rødt eller blått klister, det bare føles sånn, -fordi det går så uendelig sakte. Denne turen som for Siddisbyens innbyggere starter på en firefelts motorvei, som tar like fort slutt som en god varm og vindstille sommerdag her i Oljehovedstaden.

Europavei 39 kalles den - artig valg av navn, Europavei -tygg litt på den.... Tankene lar seg fort vandre til de store motorveiene nedover i Europa, som strekker seg først gjennom Danmark, for å så bli enda større, enda bredere og enda mer komfortabel gjennom Tyskland og videre ut i Europa. Veien til Europa hvor EU landene finnes, billig mat, brennevin og sigaretter Eurooooopavei.....

"Motorveien" kalles den her lokalt, motorveien...... med trykk på motor. Hvor Siddisene er ute med motorkjøretøyene sine, innkjøpt for hardt opparbeidede oljepenger, snegler de seg i 90km/t i høyre felt, og et sted mellom 80 og 90 km/t i venstre felt (på en god regnværsdag ca 40km/t og en isglatt vinterdag 110km/t). De er stolte av "motorveien" sin Siddisene, to felt i hver sin retning, -motorveien.

Kanskje ikke så rart de er stolte av motorveien sin. Snart strekker den seg helt fra rundkjøringen på Kannik til langt inn i Sandnes - nesten helt til Ålgård. Det er omtrent så langt Siddisen beveger seg utenfor kommunegrensen, uten å ha med seg termos med nytrukket gul coop kaffe fra Madla Handelslag, og matpakke med "skjevå frå Fredriks". En strekning på over 2 mil -med sammenhengende motorvei, en del av Europavei 39, en del av kontinentet.

Jeg gleder meg ikke til å ta fatt på denne strekningen, altså den strekningen som begynner der Siddisene har sitt første kaffestopp. Sammen med alle disse du vet som overlesser bilene sine med koner, unger, golden retrivere, skibokser på taket og for å ikke glemme dvd spillerne (eller har det allerede blitt bluray slik at disse bortskjemte små kan få Drømmehagen, Byggmester Bob og Askepott i full HD) til ungene som sitter bak for at de ikke skal kjede seg disse stakkars små lovende.

-De må for guds skyld ikke kjede seg slik at mor og far får en slitsom tur opp til hytta i Sirdalen, innkøpt for enda fler oljepenger. Med parabol, oppvaskmaskin og egen skjermet etasje til barna så de ikke forstyrrer de voksne i påskeferien. Stedet der hvor snurredassen og parafinlampa glimrer med sitt fravær og folk kan vise all sin velstand og lykke kjøpt for det sorte gullet.

Vi andre, altså, vi som ikke er helt rette i skoa, vi som ikke har sort gull å bygge hytte i Sirdalen for og slipper å drasse kjerring og unger til fjells, tar til takke med Statoilkoppen, og kanskje noen Daimboller fra samme sted.

Men jeg er klar. GPSn er programert for Fredrikstad, iPhonen er fullastet med musikk, Lars har snakket fra seg når vi kommer til Ålgård (det var totalt 20 minutter med tale av en åtte timers tur) og alt er som det skal være når man legger ut på langtur. Så kan jeg, nyte kjøreturen på Europavei 39 i fred og ro.

Motorveien her kommer jeg